En fjelltur i minner og følelser.

De siste ukene har det vært kaldt og uvanlig tørt vær her ute ved havgapet, myrene er tørre og faste, og vinterlyset er på sitt flotteste. Sola kikker blygt frem og gir lovnad om varmere dager. Blåtimen maler himmelen over havet med sin mykeste pastell i rosa og blått.

I går tok vi fri fra alle forpliktelser, pakket sekken og vandret ut mot havet. Til Skrottheia; et vilt og vakkert fjell ut mot storhavet Folla. I disse fjellene sitter mine røtter solid festet i grunnfjellet, her kjenner jeg hvert elgtråkk og hver stein; her er jeg hjemme.
Å vandre her er som å gå igjennom en bok av minner. Her fant jeg min identitet, og her fant jeg mange av mine viktigste verdier.

Kattugleskardet er ikke den enkleste veien opp på Skrottheia, men utsikten på toppen er verdt klatringen.

Den lave vintersola varmet inderlig godt, og ga lovnad om vår, varme, håp og nytt liv. Sola var målet med turen, og da må man komme seg opp på en topp. Godt nede i en lun fjellduk, drakk vi varm kakao og fulgte sola på ferden ned i havet igjen.

Å dele en slik opplevelse med sin elskede gir livet mening. Vi fyltes med ro, harmoni og glede; følelser som styrker samhørighet og tilfredshet, og gir mental styrke i lang tid. Fjelltur er så uendelig mye mer enn høydemeter og pulsmåler.

Bare en hund

En rekke hunder har fulgt meg gjennom årene, og samspillet med disse har vært en viktig og stor del av livet mitt. Alle har vært spesielle på hvert sitt vis, men det er en hund som alltid vil ha en helt spesiell plass i hjertet mitt.

Lotta var bare en hund, men også så mye mye mer.

Lotta lærte meg jakt med stående fuglehund; intens sitrende spenning, ubeskrivelige gleder, dype frustrasjoner, triumfer, skuffelser, stolthet og sorg. Jeg ble kjent med en hel rekke fantastiske mennesker ut over landets grenser, og hadde mange flotte opplevelser og øyeblikk. Med Lotta ble jeg oppdretter, ledet avlsråd og fikk ta del i rasens utvikling. Det førte meg på mange jaktprøver, med både seiere og katastofer, og jeg fikk bli kjent med store deler av fuglehundmiljøet i Norge; mange fine mennesker med ekte kjærlighet for fjell, hund og fugl.

Da Lotta sitt korte hundeliv var over, visste jeg umiddelbart hvor hennes siste hvile skulle være.

Aldri har sekken vært så tung, snøen vært så dyp og tåka vært så mørk. Hvert eneste skritt mot toppen føltes som en kamp. Med utsikt over fjellene vi er så glad i skulle hun få evig hvile. Jeg la halsbåndet varsomt rundt steinen, og takket for alle de fine opplevelsene.

Vi var innom Lotta da vi gikk ned fra Skrottheia.
Hun kunne ikke fått en finere plass; med nydelig utsikt over hav og fjell.
Halsbåndet henger på plass som den dagen vi tok avskjed, men er slitt av vær og vind.
Minnene står sterke og klare, og vil alltid være med meg.

Du var ikke bare en hund.