Å ri Olavsleden - 60 mil på 3 uker

NB: Blogg-innlegg fra hver dagsetappe finnes nederst på siden.

Fra kyst til kyst, gjennom to land

Pilegrimsruten St. Olavsleden starter i byen Selånger ved Sveriges østkyst, og ender i Nidarosdomen i Trondheim - En strekning på 60 mil. Den følger deler av veien som Olav Haraldsson reiste da han sommeren 1030 kom tilbake fra Novgorod i Russland for å gjenerobre den norske tronen. En reise som endte med slaget på Stiklestad, Olav Haraldssons død og påfølgende helgenkåring. Nidarosdomen ble bygd over hans grav.

Attferd

Jeg har gjentatt Olav Haralsons ferd sammen med Islandshestene Pippi og Balti.
Målet var ikke det høye irrgrønne kirkespiret langt der borte, men å være tilstede i livet underveis. Tilbringe hele døgnet sammen med hestene gjennom skiftende vær og landskap; være våt, kald, sliten og sulten, og kjenne gleden av å bli tørr, varm uthvilt og mett igjen. Være oppmerksomt tilstede i møte med natur, dyr, mennesker og meg selv. Kjenne savnet etter mine kjæreste; dyp lengsel etter å se de igjen og gleden ved endelig å komme hjem.

Vår hverdag er for de fleste fylt med krav og forventninger; både fra andre og oss selv. Kalenderne våre blir stadig fullere, vi stadig travlere, og underveis i dette kappløpet mot tiden glemmer vi kanskje å være til stede.
Vi kan jo bare leve akkurat nå; for fortiden har vært og fremtiden lar seg vanskelig styre (selv om vi gjerne tror det).
Vi kan bare være til stede her og nå, leve og oppleve livet, og ta vare på de dagene vi har fått; om vi klarer det.
Det var målet med turen.

Hvorfor blogg?

Jeg liker godt å fortelle historie med film, og tenkte først at jeg skulle filme hele turen. Det ville nok forstyrret fokuset på tilstedeværelse, og ført til mye ekstra styr med lading av batterier, lagring av opptak, planlegging av klipp og regi, oppsetting av kamera, lyd, voice, osv. Jeg ville gjøre turen for meg selv, så jeg droppet video.

Å se etter fotomotiv forsterker tilstedeværelse og skjerper blikket for detaljer.
Jeg ønsket derfor å lage en del bilder underveis.

Jeg ville også skrive en dagbok for meg selv; for å ta vare på alle minnene, og skille dagene og opplevelsene fra hverandre. I stede for å skrive ned opplevelser og tanker i en notisbok (med kråketegn jeg ikke ville klare å tyde når jeg kom hjem), skrev jeg heller stikkord og korte notater i et blogginnlegg etter endt dag.

Jeg bestemte meg for ikke å poste innlegg underveis.
Dels fordi jeg ikke ville skape en forventning (med tilhørende press) om daglige oppdateringer, og dels fordi jeg ikke ville bruke kveldene til å skrive ferdig blogginnlegg på mobilen. Da ville jeg heller være til stede og nyte en solnedgang, prate med mennesker jeg møtte underveis, henge sammen med hestene eller bare ligge i teltet å slappe av uten å føle at jeg burde/skulle/måtte noe som helst.

Bloggformatet har kanskje utspilt sin rolle, med stillbilder og lange tekster de færreste i dag har tålmodighet og utholdenhet nok til å lese. Jeg gjorde turen for meg selv, og har skrevet min egen historie. Har du tid og lyst til å ta del i vår attferd, ønsker jeg deg hjertelig velkommen til å bli med.

Forberedelser

Jeg gjorde ingen forberedelser når det kom til planlegging av distanser, overnattingsplasser eller proviantering. Jeg startet i Sundsvall med utstyr nok til å sove ute og klare oss alene, mat for to dager og litt kontanter for å kunne kjøpe høy om vi red forbi en stall. Jeg ønsket å ta dagene som de kom og la det være en del av eventyret. Jeg hadde en plan om å bruke ca 3 uker med et snitt på 30 km pr dag, men jeg påla oss ingen press om å måtte gå denne distansen hver dag. Noen dager fant vi en fin teltplass og stoppet etter 12-15 km, andre dager kunne vi traske 40-50 km.
Vi tok hver dag som den kom, og det var den beste avgjørelsen jeg kunne tatt.
Med planlagte overnattingssteder eller en følgebil som skulle innhentes hver dag ville dette blitt en helt annen tur.

Hestene var godt forberedt på å ri lange distanser.
Vi rir masse på tur med hestene i naturen. De har god fysikk med sterk bærende rygg, sterke muskler, ledd, sener og ligamenter. De er også bra trent med biler, hunder, mennesker, flagg, trange smug og alt annet som kan tenkes å være litt skummelt. Jeg følte meg helt trygg på at de ville håndtere de aller fleste normale situasjoner i tettsteder og byer. De er begge godt vant med at Pippi er håndhest.

Hestepass med gyldige vaksiner og egenerklæring for grensenær aktivitet var i orden, samt en siste sjekk hos Steinkjer veterinærsenter for tannrasp og parasittbehandling.

Skikkelige sko som sitter perfekt, med korrekte vinkler for å unngå belastningsskader, er helt avgjørende på en slik tur med mye asfalt og grus. Kristian Røstad kom og varmskodde begge hestene et par dager før vi startet. Vi la på 10mm tykke sko denne gangen, så de skulle ha litt å slite på. Skoene satt som limt under hele turen, og alle ledd, sener og ligamenter forble sterke og myke. Det var aldri det minste tegn til overbelastning, halthet eller varme. Tusen takk for perfekt utført arbeid Kristian!

Kort om utstyr

Jeg har de siste årene lært å elske ultralett turutstyr. Fjellsekken min for en 3-dagers tur har gått fra å være et 12o liters drapsverktøy på 30+ kilo, til en nett liten venn på knappe 10 kilo (avhenger av mengden fiskeutstyr). Sekk, telt, sovepose, liggeunderlag og kokesystem klokker inn på under 3 kilo til sammen; mindre enn min gamle sovepose. Jeg er også veldig kritisk til hva jeg pakker med meg, for å slippe å bære og organisere utstyr jeg ikke trenger, så Pippi bar lett under turen.

Jeg brukte salvesker fra TrailMax. Disse kan legges opppå en sal. De er ikke veldig store, så igjen er det viktig å ta med kun det man trenger. Pippi bar sidevesker med en cantlebag over. Til sammen var det nok ikke mer enn 15 kg baggasje + sal på henne.
Balti bar to små salvesker foran salen. Der hadde jeg 2 drikkeflasker, kokesystem og mat for dagen lett tilgjengelig.
Mobiltelefon, Garmin inreach og en liten kniv har jeg alltid på kroppen, om katastrofen skulle inntreffe og hestene forsvinne.

Til hestene hadde jeg med en pose med ferdig strømtråd som kjapt kunne trekkes mellom trærne, 2 høynett, reservesko og søm, lett hammer og nitetang, en liten børste og hovkrok og en sammenleggbar bøtte fra smarthest.no. Vi bruker turhodelag i biothane med avtagbare bittholdere. Disse er sydd etter mål og ønske hos ergohorse.no. Jeg har et leietau permanent i hodelaget som henger over nakken når vi rir. Ved pauser er det bare å klipse ut bittet og leietauet er klart. På rolige strekninger rir vi ofte uten bitt, og setter da tømmene rett i egne ringer på hodelaget. Disse hodelagene er helt fantastiske, anbefales varmt!

Til meg selv hadde jeg telt, dunpose, oppblåsbart underlag og en bit tyvek som “footprint” og sitteunderlag i pauser. En liten titankjele som rommer en 100g gassboks, MSR2 brenner og tennstål. Aropress (når alt er så lett, kan jeg unne meg skikkelig kaffe!), skje og to 6dl Imsdalflasker for drikkevann. NiteCore hodelykt, powerbank, ladekabel, mobil og Garmin Inreach. Førstehjelpkit (egenkomponert med ting vi trenger!), toalettsaker (inkl. Milo) og repsett (egenkomponert med det vi trenger). Alt er pakket i lette poser med ulik farge. Da vet hvor jeg finner ting og hvor de skal pakkes for å balansere salveskene perfekt hver gang. Det er viktig med gode og effektive rutiner for å rigge opp og ned leir, for totalt under turen tar dette utrolig mange timer. Lite og godt organisert utstyr er helt avgjørende; mindre ting - mindre stress. Gjelder vel også i hverdagslivet det?

Jeg bar minimalt med klær, og vasket ullundertøy når jeg badet/dusjet. Jeg hadde med dobbelt sett av følgende (selvfølgelig kun ull); sokker, boxer, stilongs, t-skjorte, langarmet med høy hals og litt tykkere mellomlag. Ytterlaget bestod av ridebukse, gamasjer og en tynn vindjakke, samt et sett kraftigere skallklær for å trekke over når det ble dårlig vær. Lue og pulsvarmere i ull. Klær og sovepose pakket jeg i tynne vanntette poser, da salveskene ikke er tette.

Jeg sørger alltid for å ha et sett helt tørre ullklær å sove i om det er kaldt, og starter neste dag med de klærne jeg brukte dagen før om de ikke her tørre. De fort varme om man går noen kilometer først på dagen. Ull er varmt selv om det er temmelig fuktig. Det er bakteriehemmende, selvrensende og blir luktfritt når det luftes. De temperaturregulerende egenskapene til ull er helt unike, og den beskytter både mot kulde, varme, fuktighet og UV-stråler. Jeg bruker aldri noe annet enn ull mot kroppen.

Etter noen få dager sendte jeg hjem utstyr som jeg ikke hadde brukt ennå og derfor var unødvendig (unntatt førstehjelp og repsett). Jeg bruker ikke energi på å bære eller pakke opp/ned utstyr jeg ikke trenger. Derfor fikk fiskestang med utstyr, en bok og ekstra vannbøtte til hestene reise hjem med posten.

Trenger du tips?

Dersom du ruger på en tanke om å ri denne leden eller lignende turer, kan jeg gjerne sende deg detaljert pakkeliste og dele de viktigste erfaringene jeg har høstet fra denne turen :-)

LES OM TUREN VÅR HER: