Dag 13 - Mörsil til Björnänge

Ny dag

Det ble en kort natt ved Römmen. Freden senket seg over leiren først ved midnatt, etter jeg hadde bundet opp hestene like ved teltet. De ville ikke slå seg ikke helt til ro her, og vandret litt rastløse omkring til tross for godt beite og medbragt høy.

Rundt kl 4 slapp jeg de løs i gjerdet igjen, og nå var det en helt annen ro over dem. Etter er par timer beite brukte de resten av morgenen til å ligge og hvile. Nå var de mette og tilfredse.

Før jeg brøt leir lå jeg som alltid i posen med med teltet åpent, og startet den nye dagen med en raus kopp Zoegas Mollbergs Mörkrost. Varm kopp mot kalde fingre, velduftende damp som fyller ansiktet og en intens smak og varme som fyller hele kroppen. Lykke!

Da var vi klare for en ny dag.

Blindvei ved elva

På kartet var det merket en lengre vei langs Inndalsälven, fra Römmen. Den så fin ut og startet veldig bra. Trange stier og åpne felt mot elva. Noen steder lå lave trær velter over stien, og vi fikk både hoppe over og smyge under.

Men mot slutten endte stien ved et bredt gjørmete bekkefar som skulle forseres ved hjelp av en lang planke. Pippi og Balti tar de fleste utfordringene på strak hov, men med fysiske lover er det lite de kan gjøre. Å gå helt tilbake til start, for så å følge E14 tilbake, fristet lite. Vi prøvde defor å finne en vei opp på E14. Det ble en varm time med skogrydding og klatring i gjørmete skrenter. Flere steder var det ugjennomtrengelig skog. Den siste biten opp til veien bestod av en grov steinfylling toppet av et autovern. Hestebein og skarpe steinfyllinger hører ikke sammen. Vi fant omsider en trygg plass opp, men jeg tror nok det ville vært like lett å gå helt tilbake.

Det er uaktuelt å ta sjanser som kan føre til skader. Selv et lite risp eller kutt kan skape trøbbel på en slik lang tur. Da går vi heller en omvei.

Stora vegen

Frem til Järpen måtte vi følge leden merket for sykkel og hest. Den følger for det meste «Stora vegen» E14.

Det er nok litt bedre å sykle enn å leie to hester på europaveien med 100-sone.

Jeg klager ikke. Men det er klart det er ubeleilig med autovern på begge sider av veien når to vogntog møtes, mens jeg prøver å gjøre oss tre så smale som mulig på hvitstripa.

Så dagens stalltips er følgende: planlegger du å ri leden, må du forberede deg selv og ikke minst hestene på veldig mange kilometer langs «Stora vegen». Her må både du og hestene ha evnen til å holde hodet kaldt.

«Hiker trash» på kafé i Järpen

Vi stoppet og bunkret litt i Jàrpen. Planen var å finne et sted hestene kunne beite. En dame kom ut fra butikken med litt godis til hestene. Hun hadde islandshester selv, og hadde sett oss på FaceBook. Jeg spurte om hun visste noe sted jeg kunne kjøpe høy. Hun tok en kjapp tlf, og 5 minutter senere stoppet en pickup utenfor kafeen og lempet av en høyball. Snakk om service!

Mens hestene sto utenfor kaféen og gomlet høy, gikk jeg inn for å kjøpe en kopp kaffe. Jeg sto lydig i kø, men dama bak disken så forbi meg og ekspederte alle andre. Jeg posisjonerte meg litt mer offensivt, og da spurte hun bryskt om jeg lurte på noe? Ja, sa jeg, jeg lurte på om jeg får lov til å kjøpe meg en kopp kaffe. Hun nikkket, brygget kaffe og unngikk øyekontakt ved overlevering.

Jeg lignet sikkert på en uteligger der jeg sto i en liten søledam fra de klissvåte klærne; med lurvete skjegg fullt av hestehår og høy. Jeg hadde riktignok ligget ute noen netter, men hiker trash drikker også kaffe!

Vi gikk en tur på stien

Etter en litt skummel bru i Järpen dreide leden opp i skogen. Smale stier snirklet seg mellom regntung løvskog og grove furustammer, og endelig var det mulig å finne skogens ro.

Siste mila inn mot Åre bar det igjen ned på E14. Jeg prøvde å ta en avstikker oppi åsen, etter tips fra en lokal pokal, men den endte i en passeringa av et beite for okser, uten grind. Den nederste tråden var tatt vekk så man kunne krype under. Jeg nektet å snu, og endte med å løfte opp to stolper og lure hestene under.

Etter dettte forsonet jeg meg med E14 resten av dagen.

Kongen av campingplassen

I ly av nattemørket red vi inn på Åre Camping. Jeg var på jakt etter vann, og så vel etter leirplass også. Jeg så ikke for meg at det var muligheter for det siste på en campingplass. Men hele campongen, unntatt vannkranene, var stengt. Vi var de eneste gjestene for natta, og tok derfor litt ansvar for mest gjengrodde delene.

Pilgrimspass

På pilgrimssenteret i Selånger kjøpte jeg et pilgrimspass. Ved de fleste kirker finnes et stempel med stedsnavn.

Det er 54 ruter å stemple i, og nå er over halve passet fullt. Jeg mistenker at vi har ridd forbi noen, men det er uansett fine minner å ha med seg.

Her er vi ved Hållandsgården stavkirke.

Takk

Takk til dere vogntogsjåfører som slakker av og gjør så godt dere kan. Vi er nok like frustrerte over at leden er merket for hester langs E14.

Takk for høy levert på strandkafén i Järpen. Hestene spiste seg stappmette, og jeg fylte sekken med så mye høy jeg fikk plass til.

Takk elskling for at jeg får dra på et slikt eventyr. Jeg gleder meg til å komme hjem igjen ❤️

Før morgon gryr (salme 364)

Jeg tenkte egentlig ikke å ha med den lille hvite boksen med ørepropper som lå i bilen. Men kanskje kunne det være koselig å lytte til litt musikk innimellom, så de ble med. De er ikke mye brukt til nå, men i noen pauser har jeg satt meg ned og kost meg med noen sanger.

Det ligger for meg ikke noe religiøst motiv bak denne ferden. Men det er noe med kirker som skaper rom for refleksjon. Ved Hållandsgården stavkirke tok jeg en pause på rygg i graset og lyttet til Moddi sin verson av salmen «før morgon gryr». Det er lenge siden jeg har vært så mottakelig for, og blitt så sterkt berørt av musikk.

Orgelpipene løftet meg opp fra bakken og tok meg med på en reise tilbake til stavkirkens glansdager; med bilder så klare og tydelige at skillet mellom drøm og virkelighet ble visket ut.

https://youtu.be/J7DwQSx0F88?si=kRfacTLdfMIHyRef

Tekst av Ylva Eggehorn. Melodi av Benny Andersson. Omsett til nynorsk av Pål Moddi Lue.

Så kom du då til sist, du var ein framand,
ein fabelhelt vi hadde snakka om.
Så mang ein hadde måla dine bilde,
men det var utom bilda at du kom.

Vi trudde at din vilje kunne kjøpast
og starta krigar der du gjekk med fred.
Vi bygde katedralar høgt mot himmelen,
men du gjekk heile tida lenger ned.

Du er eit barn, åleine på eit jordgolv,
du frys om ingen er der og grip inn.
Du rører ved oss, hatar all vår urett.
Du byr dei elskande på moden vin.

Du røyser deg frå alle tomme graver.
Du er ein vind som seier: det blir vår.
Du kjem hit som en flyktning over fjellet.
Du følger oss dit ingen annan går.

Du er den song om livet som eg gløymde,
den sanning eg forrådde dag for dag.
Eg sveik meg sjølv, den spegelen eg gøymde
ber dine brådjup, dine ansiktsdrag.

Kom nærare og bli hos meg.
Det mørknar og kanskje ein dag lysnar det på ny.
Ditt liv skal bere meg; eg høyrer trasten
syng siste timen inn, før morgon gryr.