Stille høstmorgen

Jeg våknet til en øredøvende stillhet bak låven i Duved. Det var ikke en lyd fra hestene, og klokka hadde så vidt passert 4 da jeg åpnet teltet for å se om alt var greit. Tåka lå tykk og tung helt ned mot marka, lufta sto stille og hele Duvedbyen lå og sov.

Vi hadde en lang etappe foran oss i dag, med en farlig strekning langs E14 ut fra Duved. Etter en rask kopp kaffe brøt vi opp og red inn i tåkehavet.

De første kilometerne gjennom Duvedbyen var helt ubeskrivelige. Vi fulgte gamle grånende skigarder; smykket med sort skjegglav og sølvglitrende edderkoppnett laget av de nydeligste perlebånd. Jeg føler meg heldig som klarer å ta inn og leve i disse vakre detaljene og følelsene, der andre kanskje bare ser en kald og grå høstmorgen utenfor bilvinduet stressende på tur til nok en monoton dag i et sterilt kontorlandskap.

Inndalsälven - om å se døden i hvitøyet

I mitt yrke som kvalitetsleder har jeg kartlagt og vurdert en god del risiko. Før jeg la ut på denne turen hadde jeg tenkt igjennom hvor de største risikoene kunne gjemme seg. Alene på tur, gjennom ødemark og bygater med to hester, er selvsagt ikke helt risikofritt. Jeg var forberedt, og mente jeg hadde en god plan for å redusere sannsynlighet og konsekvens for de mest åpenbare farene.

I all risikovurdering er det faktorer man ikke kan håndtere, og man er derfor nødt til å akseptere noe restrisiko (eller avstå fra utførelse).

Ferdsel langs E14 med to hester er ikke ufarlig. Scenariet endres raskt og dramatisk av flere faktorer jeg ikke kan påvirke: bilførere (hastighet/oppmerksomhet/holdninger), bredden på veiskulder og grøft (fluktmulighet) og sikt (bakketopp/sving/vær). Hestene våre er trafikksikre, tåler trange plasser og påvirkninger av mange slag, men de er heller ikke maskiner.

De fleste strekninger jeg fulgte langs E14 føltes ikke spesielt farlig, da krabbefelt og veiskulder var like bredt som en vanlig Norsk fylkesvei, med en slak skråning ut mot grøfta. Dersom jeg hørte tungtransport komme, kunne jeg bare leie hestene ned på gresset i grøfta. De ble bare glade for å spise litt.

Enkelte steder var det av ulike grunner autovern på en eller begge sider av veien, med et betydelig smalere eller fraværende krabbefelt. Dette endret ferdsel fra risikofylt til livsfarlig, da fartsgrensen fremdeles var 100 km/t.

Den alt for lange broen over Inndalsälven var smal og manglet plass på siden av kjørebanen. Biler (og vogntog) føk over i 100 - 130 km/t, og i tillegg var sikten redusert pga tåke og sving. Det er ikke vanskelig å se for seg hva som kan skje om to biler (eller vogntog) møtes på brua, der jeg trenger halve kjørefeltet til meg selv og hestene. Da kan jeg bare håpe på at bilføreren ikke stirrer på mobilen og klarer å stoppe opp før det smeller.

Mitt eneste tiltak var å gå over denne brua veldig tidlig på morgenen, i god tid før folk skulle på jobb eller til Åre for å kjøpe snus og øl. Det var en helt vindstille morgen og jeg hørte bilene på lang avstand. Jeg har lært Pippi og gå bak Balti, så vi ikke trengte hele kjørefeltet. Men hun hadde da ett lengre leietau, og ville hatt mulighet til å komme ut i veibanen om hun ble skremt av noe annet.

Vi sto en stund og lyttet, før vi tok sats og kom oss over brua så fort beina kunne bære. Da jeg skriver dette, kom vi oss åpenbart over med livet i behold. Det kom ingen biler eller vogntog.

Ut i fra et risikoperspektiv er det liten tvil om at restrisikoen var for høy. Det tryggeste ville nok vært å ta hestene over brua i en hestehenger. Jeg kunne kanskje spurt politiet om bistand til å stenge brua, men jeg gjetter på at de ikke ville jublet over det forslaget.

S:t Olavsleden er merket her for vandring, sykkel og hest, men denne ruta er definitivt ikke et reelt alternativ for hest.

Velberget over Inndalsälven med skjelvende bein og hamrende puls.

Harryhandel og høstfarger i fjellet

Leden forlot endelig E14, og fortsatte langs 322 over Skalstufjellet. Den første mila var uoversiktlig og smal med tiltagende trafikk, så vi droppet å ri her. Hestene ruslet for det meste på en myk veiskulder av grus. Der var godt å slippe den harde lyden av høver mot asfalt.

På tur mot fjellet brøt sola frem og åpenbarte en nydelig høstdag. Ved den brede utløpselva fra Bodsjøen tok vi en lang lunch, og fikk hyggelig selskap av to gamle damer som kom og spanderte is til kaffen. De skulle ut på sin daglige morgentur og måtte erkjenne at de ikke var så veldig begeistert for kjørestilen til stressa nordmenn på harryhandel. Etter en drøy mil til fots langs vei 322 denne morgenen, hadde jeg ingen problemer med å forstå hva de snakket om.

I fare for å høres ut som en avhopper, viser dagens enkle forskning:

Bilførere som, ved synet av to hester og en mann langs 322, slakker av, venter til det er trygt å kjøre forbi og legger seg godt ut i en rolig forbikjøring; kjører biler hvor registreringsnummeret starter med 3 bokstaver.
Bilførere som ikke slakker av og passerer så tett på at speilet nesten slår borti både hester og mann; kjører biler hvor registreringsnummeret starter med 2 bokstaver.
Biler som forbrenner diesel er mye tregere enn biler drevet av batterikraft.
I motsetning til produsenten av biler med en “T” preget inn i lakken, har andre bilprodusenter lyktes i å utstyre kjøretøyene med velfungerende bremsepedal og ratt.

Kanskje ikke helt optimal rute for å nyte S:t Olavsleden fra hesteryggen.

Mot fjellet åpnerlandskapet seg og veistrekningene ble mer oversiktlige.

Så koselig å få litt selskap og påspandert is til kaffen

Medstugusjön med grensefjellene i det fjerne

Magisk kveld ved Medstugusjön

Jeg hadde egentlig tenkt å ri frem til Skalstugan denne dagen, for å kunne starte på Carl Joahns Veg over til Norge tidlig neste morgen.

Da jeg red langs Medstugusjön, hvor grensefjellene lå og speilet seg i det krystallklare vannet, kjente jeg plutselig at dagen skulle avsluttes her i den varme kveldssola. Jeg håpet å finne en fin plass for overnatting ved bredden av Medstugusjön, og red ned en smal traktorvei mot vannet

Nesten nede ved vannet sto det en mann og dyttet på en blytung motorsykkel. Han ble overlykkelig over min ankomst, og sa han hadde kjørt seg fast på den myrlendte veien. Han turte ikke sette fra seg sykkelen, for om den veltet klatre han kanskje ikke å løfte den opp. Jeg slapp hestene løs på stranda og fikk hjulpet han opp på tørr grunn med sykkelen.

Vi var begge ute på tur, og letet etter et fint sted å telte. Og finere plass kunne vi vel ikke ha funnet!

En nydelig sandstrand mot en storslått utsikt, som snart ville farges av en varm solnedgang over fjellene. Bak stranda var det glissen skog med frodig beite. Jeg satte opp gjerdet fra vannet, lagde en stor bue inn i skogen og ned i vannet lengre bort. Der kunne hestene spise, drikke og rulle seg på stranda og slappe av. For en lykke!

Sola vamet godt, og jeg tok et langt forsfriskene bad når leiren var rigget. Etterpå ble jeg sittende på stranda å se utover det blanke vannspeilet og fjellene jeg skulle ri over neste dag, hjem til Norge. Tiden sto stille, og jeg glemte at jeg var både sulten og trøtt. Stillferdig kom motorsykkelmannen fra andre enden av stranda ruslende, og lurte på om han kunne by meg på hjemmelaget kjøttsuppe.

Kvelden var stille, varm og ubeskrivelig vakker. Kjøttsuppa smakte himmelsk, med påfølgende sterk kaffe og spekemat. Hestene lå Mette og fornøyde på sandstranda. Jeg er sikker på at også de nøt utsikten denne kvelden.

Min nye venn hadde staret sin pensjonist-tilværelse med en kjøretur til Skandinavias ytterpunkter, med mål om gode opplevelser, fine telplasser, og koselige menneskemøter. Han skildret sine kjøreturer med stor innlevelse, og fortalte om lyder, lukter, vind og vær. Det slo meg våre to turer hadde mer til felles enn jeg først forventet.

Tusen takk

Tusen takk kjæresten min, for at du viser meg tillit til å legge ut på en slik tur og stoler på at jeg klarer å ta vare på meg selv og hestene. Tusen takk for alle de fine naturopplevelsene og menneskemøtene jeg kan skrive inn i min historie ❤️

Midt iblant oss

Tekst og melodi: Pål Moddi Lue

Noen bruke store ord
om ei ny og fullbragt jord
når det det står om e
det uforklarlige

noen tyr til lignelsa
noen les velsignelsa
så komplisert det e
å sei det enkle

at himmelen e her midt iblant oss
og samme kæm du e så ska han være din
himmelen e her om vi berre vil

noen fer med hårde bud
og glømme nådens gud
som åpenbare seg
igjennom mennesket

for himmelen e her midt iblant oss
og samme kæm du e så ska han være din
himmelen e her om vi berre vil

heller enn ondt og godt
trur eg på nokka smått:
at i oss, kvær og én
bor nokka større

for himmelen e her midt iblant oss
og samme kæm du e så ska han være din
himmelen e her om vi berre vil

Dag 15 - Duved til Medstugvatnet