Et siste farvel
Sørmarkfjellet har gitt meg så mye! Ingen plass i Norge har jeg fått så mye stor ørret. Men Sørmarkfjellet er så uendelig mye mer. Det er ekte villmark hvor hubroen roper ei kald vårnatt og storlomen skriker sårt over tåkelagte fjellvann. Det er historie, fangstanlegg, kulturminner og identitet. Det er fullstendig stillhet, fjellvann med utsikt mot solnedgang over havet. Det er unikt!
Nå spiser maskiner seg innover fra øst, og om kort tid er Sørmarkfjellet ødelagt, for alltid! «Grøn kraft», kunne det vært mer hyklersk???
Jeg mente jeg hadde sagt farvel til min gode venn gjennom så mange år, men følte så sterkt i dag at jeg måtte tilbake. Bare en aller siste gang... Se fjellvatna glitre, prøve storfisken, ligge i lyngen i fullstendig stillhet og bare være 100% tilstede.
Turen går som så mange ganger før opp fra Østvika. Den vestlige delen er mest vill og dramatisk, det er her jeg føler meg hjemme.
Det er ikke akkurat rødmerket løype alle steder, men er man kjent kommer man alltid frem. En eventyrverden, en bratt eventyrverden!
Så var jeg her igjen. Minnene velter innover meg. Det er ufattelig at gravemaskiner og dumpere er i full gang bare noen kilometer mot øst, på tur hit. Midt i hekketiden sprenges fjell og hugges skog, og hverken hubro eller lom kan stoppe galskapen. Trønderenergi og Stadtwerke München; skjønner dere egentlig hva dere holder på med?
Flatanger kommune: hvordan kunne dere si ja til dette? Hva er det egentlig som feiler dere som har trumfet igjennom denne katastrofen? Kanskje vil dere en dag forstå hva dere har gjort, men da er det alt for sent... Overgrepet skjer NÅ, det vil aldri kunne rettes opp igjen. Alt er tapt, for alltid...
«FAAN!!!! «
Jeg roper ut i fjellet i dyp fortvilelse! Et par ringtroster stopper konserten en stakket stund, men synger videre, uvitende om vilken skjebne som venter. Det blir ingen ny sommer på Sørmarkfjellet, aldri noen sinne...
Jeg gjør noen kast med marken, og kort tid etter har fjellet igjen gitt meg fantastiske fiskeopplevelser og god mat. En ørret på 2 kilo er ingen sensasjon i dette området, her er fisken grov, trinn og rød som fjellfisken skal være.
Men i dag føler jeg ingen glede over fangsten. Kun vemod og sorg. Jeg avslutter fisket og finner frem kaffekjelen. Det er lite som gir meg større ro enn å stirre inn i varmen og kjenne lukta og smaken av nykokt kaffe.
Men i dag har jeg ingen ro. Følelsene river i alle retninger, jeg er frustrert, trist, urolig og opprørt. Jeg kjenner med ett at jeg må vekk herfra, NÅ. Jeg klarer ikke å være her lengre, kaffekok er helt fjernt. Jeg fylles av en ekkel angstfølelse...her, her jeg alltid har søkt ro og fylt på med ny energi og harmoni. Hvor skal jeg dra nå...
Jeg pakker hastig sammen, bare stapper alt i sekken i et fullstendig kaos. Går så pulsen banker i tinningene og blodet piper i ørene. Snart er jeg oppe i skardet som er min port inn til eventyrverden. Jeg stopper, snur meg en aller siste gang og sier andektig: «Takk min venn, takk for alt du har gitt meg.»
Jeg blir stående oppe på kanten en stund. Kjenner fjellet strekker seg etter meg; jeg hadde jo knapt kommet. Jeg ser utover havet, og hvisker stille «farvel min venn, jeg er lei for det. Det er ingen ting jeg kan gjøre...»
Følelsen av svik og maktesløshet er fullstendig overveldende. Dette er kun meningsløst!
Jeg vet nå at vi aldri mer vil møtes, jeg klarer ikke å stå ved dødsleiet å se på. Dette er mitt siste farvel...
»Faan!!!»
Jeg har gjennom årene lagd en del film fra dette området, og for de som har lyst til å se litt mer er dette fra en tur i fjor sommer. Gode minner er viktig!