Nying, nålebinding og huleboerlunch.
Vann.
Kaldt friskt vann fyller lufta. De blygråe skyene renner over. Med overmot kaster vannet seg ut fra sorte berghammere i luftige svalestup, for i neste øyeblikk bli splintret mot kvasse steiner. Fossegrimens fele fyller den daustille lufta med et fortryllende brus.
Bakken har for lengst drukket seg utørst. Det silder og klukker fra leirete skrenter. Vannet tegner trollskoger der den ender sin ferd i fin sand. Den dypgrønne mosen strutter av liv og er fylt opp lik en vasstrukken svamp.
Når hesten løfter hoven, er det som om småfolket tviholder den og nekter å slippe. Den synker dypt med et mett slurp og suger seg fast, før den omsider trekkes opp med et tungt sukk.
Nålebundet ullgenser.
I vår startet jeg på et unødvendig ambisiøst nålebindingsprosjekt. Nålebinding er en strikketeknikk fra middelalderen. Den går ut på å knyte en lang rekke sting rundt tommelen med en stor beinnål. Denne genseren er lagd i et sting som heter Åslesting.
Åslesting blir veldig tykt og tett, selv med Lettlòpi som jeg har brukt her. Men det tar utrolig lang tid. Én runde består av mange hundre sting, og bygger kun 3-4mm i høyden for hver runde.
Jeg har sluttet med some og doomscrolling, og har frigjort mye tid som kan brukes til nålebinding. Det utløser ikke like mye dopamin, men gir meg i hvert fall ro og mening. Utpå sommeren, etter ekstremt mange timer, begynte ullhaugen til slutt å ligne på en genser!
En bortgjemt ulv fra fordums tider fikk nytt liv rundt hetta, og «vrangborden» lagde jeg med Telemarksting.
Det ble en veldig tykk og varm ridegenser, som mest er et ytterplagg for senhøst og vinter. Det går med omtrent dobbelt så mye garn i denne som en strikket genser
Ull med dekkhår, som Lòpi eller spelsaugarn, holder ut vannet overraskende lenge. Fibrene reiser seg som pels, og vannet blir liggende oppå som vakre små sølvperler.
Dette var første stolte rideturen med den nye genseren. Den var lun, varm og veldig behagelig mot halsen med sin silkemyke pelskrage.
Nying og huleboerlunch.
Det er lite som er så beroligende som å sitte ved et varmt bål, stirre inn i de hypnotiserende flammene og la tankene virvle avgårde med ildfluene.
Jeg ønsket et bål som brant lenge i dag. Da er en nying eller stokkvarme perfekt.
Denne båltypen har vært skogsarbeidernes og jegernes trofaste varmende venn foran bartunge gapahuker til alle tider. Den gir en jevn varme gjennom hele natten.
Nyingen er enkel å lage om man har ei god sag:
Finn ei tørrgran med diameter på minst 15-20cm, gjerne mer.
Sag 3 like lange stokker som passer på ildstedet eller foran gapahuken.
Legg 2 stokker parallelt med mellomrom til å fyre nedi. Ca 10-20 cm. Støtt de gjerne opp med småstein eller pinner så de ikke triller utover.
Lag 4 pinner av ferskt virke, med diameter på 5-7 cm og lengde ca 30 cm.
Sett to pinner som en V i hver ende av nyingen, og legg toppstokken oppi V-ene. Slik ligger den stødig og skaper luft mot bunnstokkene.
Tenn opp mellom bunnstokkene med mindre kvister.
Tips: Dersom du har med øks kan du med fordel flise opp innsiden av bunnstokkene. Da tar flammene fortere tak i de tykke stokkene.
Tips: Vent med å legge på toppstokken til du har fått skikkelig fyr mellom bunnstokkene.
Senk skuldrene, vær tilstede, grill en real kjøttbit og nyt den gode varmen fra din første Nying!
