Avreise

Etter en kort og urolig natt spratt jeg opp av senga før 4. Salvesker og utstyr lå klart i bilen, så det manglet bare litt kaffe og lasting av hester. En time senere var vi på tur de 40 milene til Sundsvall. Verdens snilleste venn; Tor Roald, ble med for å kjøre tilbake bil og henger. Tusen takk for en trivelig tur og god hjelp!

Det er langt hjem!

Etter Verdalsfjellet der S:t Olavsleden dreier over fjellet mot Sul, kjørte vi delvis langs leden og i samme retning frem til Sundsvall. Alvoret sank gradvis inn over meg for hver time vi kjørte i 80 km/t etter rette veier. Det er virkelig kjempelangt til Trondheim!

Da våknet den indre kritikeren til liv og tvilen ble fort til en vond klump i magen.

Vil du og hestene klare å gå 60 mil?
Klarer du å være borte fra kjæresten og barna så lenge?
Er ikke denne turen veldig egoistisk?
Har dere trent nok?
Klarer du å bo alene i telt så lenge, få nok hvile og mat, og ta vare på hestene hver natt?
Hva om du eller hestene blir syk eller skadet, eller om hestene stikker av?
Hva tenker du egentlig på når du legger ut på en så lang tur alene med to hester,
uten å ha planlagt hverken etapper eller overnattingsplasser?

Jeg kan ikke lage rom for den indre kritikeren.
Jeg kan kan bare sette en fot foran den andre, leve i øyeblikket og ta ting som de kommer.
Går alt bra kommer vi sikkert til Trondheim en dag.
Og kommer vi oss ikke helt frem til Trondheim, går det også bra.

Det er veien som er målet; hvert skritt og hvert sekund.
Klarer jeg å være til stede og ta vare på hestene og meg selv, da er målet nådd.

Nå går vi

Etter en god pause ved pilegrimssenteret på Selånger, med vanning og pussing av hester, salet vi opp og startet rideturen mot Trondheim.

Sola varmet fra blå himmel, gule kornåkre bølget i vinden og lufta trakk med seg et drag av høst.

Den første etappen fulgte en asfaltvei gjennom et frodig jordbrukslandskap. Store flokker med storfe beitet rolig i knehøyt gras, og på hver gård var det spenstige travhester som fulgte oss et stykke på veien.

Det kriblet i magen og følelsene flommet litt overveldende rundt i kroppen. Det føltes godt å leie hestene den første timen og gå seg litt varm.

Klare til å starte på den 60 mil lange turen til Trondheim.

Godt å gå seg varm og kjenne at vi er på tur!

«Kaffe og fika»

Leden svingte av mot de slake skogåsene, og vi red mellom gamle gårdsbruk og skyggefulle skogholt. Jeg ventet når som helst å se grindpojken Emil i et landskap som var til forveksling likt Lönneberga i Småland.

Ved Gisselåsen sto det ei dame og ropte fra verandaen: vil ni ha kaffe och fika? Hestene fikk en hvil i skyggen, barnebarnet (som lignet litt på Emil) ga de vann og kos, og jeg fikk både kaffe, mat og tips til fine steder å overnatte.

Hun kunne fortelle meg at jeg var pilegrimsvandrer nr 316 i år. Hun førte nøyaktig statistikk over hvor mange nasjonaliteter hun hadde hatt på besøk, hvor langt hver besøkende skulle vandre og om de sov i telt eller hadde hund. Alle inviterte hun inn på kaffe og fika, og gjesteboka hennes var full av takknemlige nedtegnelser. Et godt menneske som fortjente enda nok en takk i boka. Den boka må være god å bla i om dagene blir litt mørke.

Hester hadde hun ikke sett etter leden på 5 år, så det syntes hun var veldig morro.

Etter dette koselig avbrekket ruslet vi ned til Matfors. Jeg fant Tokarlsberget hun tipset om, og her var det både vann og beite. Den første natta blir nok fin.

Ett flagg for hver nasjonalitet som har vært på besøk.

Det gjorde godt med en liten pause i skyggen.

Takk

Takk min høyt elskede kone, som lar meg gjøre dette; dra alene på en sånn reise mens du passer gård og barn, og stoler på at jeg vet hva jeg gjør. Jeg elsker deg uendelig høyt, og gleder meg til å komme hjem til dere ❤️

Jeg vil igjen takke min beste venn Tor Roald som orket å kjøre over 80 mil for å frakte meg hit. Du er noe for deg selv, og jeg er heldig som har en så fin person i livet mitt.

Klare eg å være her?

Tekst og melodi: Pål Moddi Lue

Det e såvidt at eg har begynt
idet eg kjenne litt på tvilen
e det nokken eg har glømt?
nokka meir eg burde ha gjort?

eg trekk pusten, snur meg rundt
og sei farvel til byen
og som om alt kun va en drøm
flakke sinnet ut og bort

det e så mange ting som skjer
så mangensteds man egentlig burde ha vorre
men klare eg å være her for ei stund?

snart ska dagan gå i ett
og roa senke seg om hjertet
nokken trur eg ska bi lett
andre bi det nok å gå

og eg må prøve i kvert skritt
å slippe tak og kjenne etter
i et flyktig augeblikk
kor eg har ingenting å nå

det brenn alltid et anna sted
det e alltid maila, møta, telefona
men klare eg å være her for ei stund?

å vandre videre, steg for steg
og endelig skrive mi eiga historia
ja, berre gå og være meg for ei stund

Dag 1 - Selånger til Matfors