Vi har kjøpt oss Islandshester!

Vi har i mange år hatt dølahester på gården, som har blitt brukt til alt fra rideturer, slede, vogn og skogsarbeid. En grovbygd, stødig og snill dølahest er noe for seg selv, og rasen har en stor plass i hjertet mitt. Varme øyne som snakker deg rett inn i hjertet, rolig, høflig, og trygg. Å være sammen med slike hester gir en glede, tilstedeværelse og harmoni som ikke er mulig å beskrive med ord uten at det blir svulstig. Man må ha kjent på denne kjærligheten for å forstå det fullt ut.

Med livet som innsats.

Vi elsket å kjøre Marko med vogn til butikken for å handle eller kjøpe is en sommerdag, kjøre oppdrag til kirke eller bygdedager, eller slede de få dagene det var godt føre. Det er foran doninger en dølahest virkelig blomster og er i sitt rette element.

Desverre opplevde jeg altfor mange ganger skremmende forbikjøringer, og ved flere anledninger satt jeg med hjertet i halsen og skjelvende hender. Forbikjøringer på bakketopp skjedde flere ganger, og en gang kom det bil i mot og jeg klarte å hindre forbikjøringen ved å svinge hesten midt ut i veien.
Flere ganger opplevde jeg at biler tok meg igjen, og ga på for å rekke å passere før møtende bil nådde frem. De blinket seg ut og suste forbi i 80-90km/t. Ved ett tilfelle ble bilfører så sint av å måtte ligge bak i 30 sekunder(!), at vedkommende lå på hornet mens han raste forbi, da i en 40-sone i sentrum, med barn i vogna.

Marko er klippesikker i trafikken, men hesten er et fluktdyr som kan reagere på et lite ispapir som flagrer forbi i grøfta. Det er ikke mange som blinker seg forbi og passerer el elg i veikanten i 90…

Disse opplevelsene gjorde at vi sluttet å ta med barna på tur, og det ble bare jeg som dristet meg ut på rolige tider av døgnet. Men etter de siste skrekkopplevelsene sluttet jeg helt å kjøre hest. Vi bor slik til at vi må kjøre litt etter hovedvei i 60-sone for å komme til roligere veier, så vognene ble stående ubrukt.

En stjerne blinker på himmelen.

Minstemor hadde en nydelig hvit shettlandsponni til både kjøring og ridning. Denne viste i fjor snikende symptomer til forfangenhet, til tross for at han kun ble fôret med magert høy og gikk på skrinne uteganger. Veterinærundersøkelse pekte mot PPID., og røntgenbildene viste begynnende rotasjon i hovbeinet. Prognosene var ikke gode, og det tyngste valget man kan ta som dyreeier endte med å la han slippe smerter. Hestehimmelen fikk en vakker glitrende stjerne, men sorgen var mørk og blytung.

Et veiskille.

Vi har i flere år hatt Brynjar, en stor og stødig Islandshest, på utegangen hos oss. Han kan alle ri, selv om han med sine 148 cm nok er i overkant stor for minstemor på gården.

Da ponnien brått ble revet bort, bestemte vi oss å finne et par stødige Islandshester. Vi rir mest på tur, gjerne lange turer i naturen, så valget falt på Islandshester. Vi har en stor utegangsstall hvor hestene går fritt ut og inn hele året, legger til rette for et mest mulig naturlig hesteliv, og ønsker derfor robuste hester som setter god vinterpels. Det rolige og høflige lynnet til Islandshester i flokk er også noe vi verdsetter høyt.

Da vi hadde sluttet å kjøre med dølahesten av frykt for travle hensynsløse bilister, ble han kun brukt som turhest. Vi red mange og lange turer sammen. Men en såpass stor og tung døl som Marko passer nok aller best foran slede/vogn eller redskap synes jeg. Etter mange søvnløse netter bestemte vi oss for å prøve å finne et godt sted med mennesker som elsker hestene like mye som oss, og som kunne tilby aktivitetene han liker aller best.

Terapihest.

Vi hadde vel nesten gitt opp å finne et godt hjem, da det kom en hyggelig telefon fra Beitostølen Helsesportsenter. Kort tid etter kom to like hyggelige ansatte på besøk for å hilse på Marko. Mange snakker om “kjemi” med hestene som en udefinerbar og magisk kobling mellom menneske og hest. Jeg tror det handler om å vise tillit, respekt og kjærlighet til hesten, lese dens følelser og forstå bakgrunnen for dens adferd, og la den være en hest og et unikt individ. Da føler jeg at samspill og kommunikasjon, eller kjemi om du vil, faller naturlig på plass.

Både vi og Marko merket at dette var snille mennesker som genuint elsker hester, og vi følte oss fort trygge på at han ville bli tatt godt vare på. Etter en grundig veterinærkontroll med røntgen av alle bein, reiste han til Beitostølen.

Her har han fått den beste mottagelsen vi kunne drømme om. Han har fått seg en god dølahestvenn å dra på sledetur sammen med, fått god tid til å bli kjent med stedet og menneskene, fått spesialtilpasset sal og seletøy og har mange snille og vennlige mennesker rundt seg hele dagen.

Dialogen med Beitostølen har vært veldig god, og det kommer jevnlig bildeglimt fra det nye livet hans som terapihest. Det varmer å se hvordan han har funnet seg til rette, og ikke minst hvor høyt elsket han er.

Men det som varmer aller mest er å se at han utgjør en forskjell. Han gir en varm, myk og omsorgsfull mule til barn og unge som virkelig trenger det. Lar de føle mestring, tilstedeværelse, trygghet og kjærlighet. Den jobben han og de ansatte gjør sammen er utrolig viktig for veldig mange; de gjør virkelig en forskjell. Det arbeidet vi har lagt ned i å skape en hest som kan brukes til dette arbeidet føles derfor veldig meningsfullt, og gjør det litt lettere å leve uten han her på gården.

Marko på sledetur sammen med sin nye gode venn

Marko setter dype spor hos de som blir kjent med han. Jeg kommer heller aldri til å glemme verdens beste hest.

Et nytt kapittel

Etter en del søken og leting etter Islandshester som hadde de egenskapene vi verdsetter, fant vi to fine sjeler; Balti og Pippi.

Disse to har etterhvert blitt veldig knyttet til hverandre, og utgjør er et fint par å ta med på tur. De rusler selv inn på hengeren, står tålmodig og venter på oppsaling og i pauser om det er på fjellet eller utenfor butikken, er høflige og bombesikkre i trafikken (og det er jammen bra, for enkelte bilister viser om mulig mindre hensyn når man rir enn kjører vogn). De er fantastiske turkamerater som rusler avgårde uansett vær, føre og vind, og går rolig og beiter i pausene. De kommer gjerne bortom for litt kos og snacks, og deler gjerne leirplass.

Det ordet som beskriver disse to vakkerskattene best er kanskje ukomplisert.

Terapi i hvert skritt

Vi har kjøpt oss Islandshester!