Villsvin på ville veier

Etter en god natt på Bräcke ridesenter (jeg sovnet kl 20!), våknet vi opp til en praktfull morgen. Hestene var mette, uthvilte og klare for nye eventyr. Vi salet opp og kom oss avgårde.

På flyfoto så jeg en tynn sti som ledet ned til sentrum. Vi prøvde den, og fikk en nydelig start på turen med varme solstriper på en myk sti, og et trivelig møte med en liten rådyrfamilie på morgenvandring. Men idyllen tok brått en annen vending

Ved Jämtkrogen hotell ble Balti livredd og rygget panisk ut i veien mens han blåste hissig gjennom nesa. Pippi hev seg på, og brått hadde jeg to paniske hester ute i bygatene! Det var heldigvis lite biler og 30-sone. Jeg kom meg av i en fart. Da så jeg det; den enorme trusselen som sto på lur ved hotellet et par stainkast unna: en villsvinstatue.

Balti ville nærmere men kastet seg stadig tilbake, stiv av skrekk. Jeg lot de bruke den tiden de trengte for å finne ut av denne livstruende skikkelsen, og snart kunne de begge konstatere at det bare var en litt rar mosegrodd stein. Som om de liksom ble skremt av den…

Pippi og den livsfarlige grisen ved Jämtkrogen.

Ved Revsundsjöens bredder

Dagen ble så vakker en augustdag kan bli. Sola varmet fra en blå himmel ispedd luftige hvite bomullsdotter. Revsjöen lå blank og krystallklar, og speilet den blå himmelen mot slake mørkegrønne skogåser.

Turen fra Bräcke startet med noen kilometer rett skogsvei. Her fikk vi alle senket skuldrene etter sjokket med den ville mordergrisen. Det var nesten så jeg ønsket at hele dagen gikk langs denne veien. Den taktfaste lyden av høver mot grus, de friske luktene og den klare lufta, sola som varmet oss og en følelse av fullstendig tilstedeværelse og ro. Tiden sto stille, og vi var i fullstendig harmoni. Vi flyttet oss skritt for skritt, kilometer for kilometer, uten å tenke eller føle at vi var på vei noe sted. Vi var bare her.

Turen langs Revsundsjöens bredder var så langt den flotteste etappen. Bølgende åpent åkerlandskap mellom gjestfrie skogåser, ispedd grender med godt bevarte tømmerhus og staselige herrskapshus.

Jeg satt og smilte hele veien til Gällö.

Tilstede i hvert skritt langs endeløse skogsveier

Vi har god tid, og unner oss stadig små pauser der utsikten er vakker og gresset er saftig.

Snille mennesker

Det er egentlig en bra etappe fra Bräcke til Gällö, og det var godt utpå ettermiddagen før vi kom dit. Sofia hadde fikset et stort beite som ventet på hestene ved Revsund kirke, så vi fortsatte ei lita mil til.

Etappen sto i kontrast til den vi nettopp hadde lagt bak oss; med kronglete bratte stier, smale asfaltveier og litt for tynne bruer. Jeg priset meg lykkelig for å ha lette og tøffe Islendinger med meg. Til sist gikk vi lei av å lete etter steder å komme frem, og valgte heller å følge riksveien de siste kilometerne inn til Revsund.

Beitet ved kirken var virkelig kjempestort! Flere hundre meter alle veier, flatt, åpent, og med en mektig samling hengebjørker i det ene hjørnet. Hestene ble aldeles gale og galopperte rundt i halvmørket i pur glede. Jeg holdt pusten og håpet det ikke var underjordiske beboere her. Skulle ikke trodd at hestene nettopp hadde tilbakelagt nærmere 4 mil.

Balti er ikke overbevist over kvaliteten, men ruslet selvsagt over.

X-Mid, Verdens beste telt

Jeg hadde som nevnt ikke planlagt noen etapper, og var derfor prisgitt å finne et sted med beite, vann og plass til et telt.

Når vi var så heldige å finne en slik plass foregikk også arbeidet i denne rekkefølgen. Hestene går lange etapper, og trenger mest mulig tid til å beite før neste dag. Umiddelbart ved ankomst saler jeg av og slipper de løs på beitet om det er en rolig plass. Eventuelt binder jeg de opp ved beitet mens jeg rigger gjerdet. Når beitet er omgitt av en medbragt hvit strømtråd, kan de spise, rulle seg, strekke ut og bare være hester. Deretter må det vannbøtte på plass, for etter kort tid vil de drikke; helst i mange omganger. Om det ikke finnes en ren bekk i nærheten tar jeg med bøtta og spør ved nærmeste hus. Kirkegårder har alltid vannkraner uten lås, så underveis og ved leir er disse et sikkert kort.

Til slutt reiser jeg telt og ordner soveplassen. Etter en lang dag med riding og leiing, er det viktig at dette går fort og energieffektivt, og at teltet ikke tar for stor plass. Jeg vil heller bruke tiden på å lage mat og hvile, enn å tre lange stenger i trange kanaler og løse opp store vaser med sammenfiltrede bardunsnorer. Jeg telter som oftest inne på beitet til hestene. Da er det fint å slippe barduner. De tusler forsiktig rundt teltet, og jeg har aldri opplevd at de sparker borti duken.

Da vi ankom Revsund skiftet plutselig været. Tor banket et par ganger med hammeren. Ett minutt senere åpnet himmelen seg. Men med X-mid er ett minutter nok! På den tiden hadde jeg kastet ut duken, stukket 4 plugger i jorda, reist to rette stenger og fått alt utstyret tørt under tak. Så kunne jeg i ro og mak ordne underlag, sovepose og mat, mens alt var like tørt. Selvsagt har jeg pakket for regn, men jeg unngår gjerne en bløtlegging av utstyret rett før leggetid.

Durston lager X-mid i flere utgaver. Fra den letteste X-Mid Pro 1 i dynema som veier 440 gram(!), til X-Mid Solid 2 på 1035 gram, som jeg har med. Skal du gå lange turer alene er X-Mid Pro 1 et godt valg. På denne turen er ikke vekt like avgjørende (men jeg har ikke med mer eller tyngre utstyr enn strengt nødvendig), så Solid 2 er perfekt. Med sin asymmetriske form, gir det god plass til 1 person med saler, vesker og alt jeg har med. Alt utstyret ligger da tørt og er innenfor rekkevidde. Jeg har fremdeles plass til å lage kaffe/mat inne i forteltet. Dette teltet har et luftig innertelt som enkelt kan taes ut og store innganger på begge sider for utsikt og effektiv utlufting.

I miljøet for Ultralight Backpacking er disse teltene ikonisk. Det er av en grunn. Hver minste lille søm og detalj er gjennomtenkt. Teltet trenger lite plass, er lynraskt å sette opp og står perfekt med 2 stenger (kan bruke gåstaver) og 4 plugger, men kan også forberedes for storm med 12 plugger og barduner. Det tar under ett minuttet å rigge ned også!

Med ny leirplass hver dag blir det mye rigging og nedpakking av utstyr, klargjøring av salvesker, pussing av hester og oppsaling. Gode rutiner og effektivt utstyr er helt avgjørende, og teltet er ev viktig del av dette.

Null spons; men jeg ville virkelig sjekket ut disse om du vil ha et ultralett, funksjonelt og problemfritt telt.
https://durstongear.com

Med den ene siden åpen får man god utsikt til morgenkaffen.

Tusen takk

Takk for at vi fikk låne dette fine beitet ved Revsund kirke. Det er så enkelt å slå leir for natten når hestene har nok mat og trygge gjerder.

Takk til min gode venn Odin. Han er langt over snittet oppdatert på ultralett turutstyr, og innehar en kunnskap om emnet som er få forunt. Både jeg og Pippi nyter godt av denne kunnskapen, og jeg har lært at man svært sjelden trenger å bære mer enn 10 kilo på ryggen for en langhelg i fjellet. Det er høvelig praktisk at vi kan kjøpe ting han har testet!

Jeg er takknemlig som får mulighet til å ri en så lang tur, være ute med hestene og oppleve alle de fine ukjente stedene. Kjenne på sult og kulde, være så trøtt og sliten at kroppen nesten stopper opp, kjenne at jeg har stamina nok til å grave dypere og hente litt til; det som kreves for ta vare på hestene og meg selv, for på slutten av dagen ligge mett og tilfreds i en stor varm dunpose og høre hestene som beiter rolig utenfor teltet. Takk kjære for at du ga meg muligheten, jeg elsker deg❤️

Under et tre

Tekst og melodi: Pål Moddi Lue

En lang dags vandring e snart over
og eg tenke på
alle tingan som ikkje fantest
då eg stod opp i går

et klyv, ei kleiv
ei mila der kor kòlbønder dreiv
en benk i ei li
en bekk å kvile føten i
et traktorspor
i deilig varm, regnvåt jord
og spiran langt der framme…

og under et tre når sola går ned
e det godt å være te, å være i fred
og ha forstått at livet e meir
og tingan e fleir enn du ser
så kom, sett deg ned
himmelen e her

så mange går på sin camino
sånn som meg
og lure på ka livet bi no
etter den sommaren her

nån går for Gud
nån går for å få hårdar hud
nån lengte heim
nån klage over såre bein
nån savne by og eksos
nån går og drømme om Nidaros
og spiran langt der framme…

men under et tre når sola går ned
e det godt å være te, å være i fred
og ha forstått at livet e meir
og tingan e fleir enn du ser
så kom, sett deg ned
himmelen e her

Dag 6 - Bräcke til Revsund