Dag 5 - Lombäcken til Bräcke
Morgenstund
Dagen startet på best tenkelige måte, med kaffe i dunposen før vi pakket og red ut ved soloppgang. Vi hadde en lang etappe foran oss, med en del E14 først på morgenen, så jeg tenkte det var greit å ta den før det ble for mye trafikk.
Lombäcken er en vakker grend. Her var det nok både godt og hardt å bo. Jeg følte slitet som lå i de grove laftede stokkene, i de store slåttemarkene som var brutt opp fra øde skog, og i de lange skigardene.
Her kan vinteren være nådeløs streng og lang, og historiene herfra har sikkert mye smerte og sorg i seg. Ofte måtte folket klare seg selv, ved både fødsler og sykdom. Men livet her bød vel også på varme gode dager fylt med samhold og mening. Hvem vet; kanskje var menneskene som bodde her mer tilfreds med livet enn de som tusler stappmette rundt på varme golv i store hus, lar seg flytte rundt i dyre biler, og har flere ting og livsstilssykdommer enn nødvendig.
Styggen på ryggen
Jeg visste det nok; han hadde selvsagt klart å lure seg med på denne turen også. Ventet bare på en passende anledning for å dukke opp.
Helt alene i endeløse skoger med like endeløse skogsveier; ukjent ødemark uten mobildekning, ør og sliten etter netter med alt for lite søvn og dårlig matlyst. Timingen kunne knapt vært bedre.
Når man møter seg selv i døra skal man hilse pent sies det. Men den her utgaven kan man ikke ta i med åsilkehansker. Her er det makta som rår.
Kampen som utspilte seg med de høye furutrærne som tause vitner, var tilsynelatende stillferdig og avmålt. Men dette var en brutal og nådeløs kamp som måtte vinnes; for det fantes ingen andre alternativer.
Jeg var forberedt og klar for den kampen jeg visste ville komme på ett eller annet tidspunkt.
Det endte med en knusende seier! Styggen løp krumrygget inn i skogen med halen mellom beina, kikket seg forskremt tilbake, og forsvant for godt.
Jeg var helt trygg på at han ble igjen her i de øde skoger, der jeg red videre med visshet om at han aldri vil klare å ta meg igjen.
En følgesvenn
En drøy mil før Bräcke ble jeg møtt av en stillferdig hund i skogen. Den satt plutselig i veikanten og kikket på meg, og slo følge på veien. Etter flere kilometer nådde vi frem til en liten grend. Ved det siste huset stoppet den, satte seg ned, og kikket etter oss til vi forsvant av syne. Det var ingen mennesker å se noe sted, og alle husene så forlatt ut. Jeg håper ikke den bodde alene der ute i skogen.
Snille mennesker
Langt utpå ettermiddagen kom jeg inn til Bräcke. Jeg red ned til sentrum og tjoret hestene utenfor butikken. Da jeg hadde handlet, kom det to ansatte ut fra et kontor like ved butikken. De bød på kaffe, og lurte på om jeg tenkte å overnatte i Bräcke. Jeg sa jeg letet etter en plass og telte med hestene, men hadde ingen konkret plan. Den ene tok en telefon til Bräcke ridesenter, og straks etter var det ordnet både hage, høy og vann til hestene, og overnatting til meg.
Som om ikke det var nok hadde den ene oppstalløren ei datter i Revsund, så der skulle jeg få sette hestene inn på et stort beite ved kirken dagen etter!
Vi red opp til ridesenteret og installerte oss. Det var himmelsk med en varm dusj. Det skal bli godt å få sove en lang natt uten å måtte passe på hestene ute i skogen.
Butikk i Bräcke med flott hesteparkering.
Det gode liv på Bräcke ridesenter.
Fri tilgang til førsteklasses fôr.
Tusen takk
Tusen takk til dere snille mennesker i Bräck som ordnet overnatting til oss. Vi er veldig takknemlig for slik luksus etter et par døgn i skogene ved länsgränsen.
Tusen takk kjære for at jeg får mulighet til å realisere dette gale påfunnet! Elsker deg ❤️