Dag 10 - Rödön til Alsen

Herlig høst

Etter en god natt søvn i hytta til Björn, hvor både jeg og hesten fant roen, våknet vi til en fanfare fra traner og gjess på de åpne jordene rundt gården. Det blåste en kald og ren vind over Rödön, og de modne åkrene bølget som et hav av gull.

Snart gikk ferden videre inn i skogen mot Nälden, langs skogsveier hvor gult høstløv virvlet hastig avsted i den sterke vinden.

En virkelig vakker dag å ri avsted på ukjente veier og stier.

Bomskudd

Et stykke før Nälden, midt i skogen et sted, sto det en liten lapp til Pilgrimmer at det er en skytebane i området. «Ikke forlat veien og vær forberedt på høye lyder»

Pytt sann tenkte jeg, det skal vel gå fint. Hestene er ikke helt ukjent med skudd, og det er sikkert ikke så nærme veien heller. Det skulle vel også godt gjøres at det var skyting der nå.

Brått fikk jeg se noe jeg ikke trodde var mulig! Baksiden av en rekke blinker mellom småbjørkene, kun få meter nedenfor meg i veifyllingen! Og litt lengre frem lå en rekke elgjegere i signal-orange camodresser klare til å fyre løs! Jeg håpet først det var skjult kamera, men tok ingen sjanser. Jeg satte full fart på hestene for å komme meg unna, vel vitende om at en skuddsalve nå ville utløse en ukontrollerbar panisk flukt gjennom skogen. Det virket forøvrig lite fristene å stige ned å leie de ut av skuddlinja, for her måtte det berges liv!

I det jeg var i dekning hoppet jeg av. I samme sekund tordnet det løs fra 8-10 elgrifler. Det er åpenbart ikke tradisjon for lyddempere her i strøket. Hestene ble selvsagt skremt, men fra bakken fikk jeg roet de ned og leid de vekk fra skytingen. Vi slapp med skrekken, og et par-tre saftige tråkk på vristen fra ustyrlige hestehøver.

Litt lengre frem kom jeg til en låst bom som sperret veien. Det var ikke mulig å passere på noen av sidene, så jeg måtte gå litt tilbake og brøyte meg en vei gjennom krattskogen for å komme rundt. På den andre siden av bommen sto det et stort trekantet varselskilt: «FARE: Veien er stengt pga skyting, ikke lov å passere». Tanken slo meg at en lignende bom med skilt på den andre siden av blinkene sikkert kunne vært smart, da denne skogsveien er merket som S:t Olavsleden.

Som kvalitetsleder er jeg vant til forholde meg til risikovurderinger. Jeg hadde før turen vurdert at strekningene langs E14 innehar en vesentlig høyere risiko enn de gjengrodde skogsveiene langt fra folk. Så langs E14 og andre veier med smal skulder/høy fart leier jeg hestene i solide grimer. Men enkelte ting klarer man ikke å forutse under kartlegging av risiko. Disse spennende hendelsene med store konsekvenser kaller vi «Black Swan» (ikke skrekkfilmen). Mitt første møte med en sort svane i de Svenske skoger ble unødig spennende.

Til Wången å få nye sko

Jeg har gjort omtrent ingen forberedelser med tanke på dagsetapper, overnattingsplasser osv, og tenker en del av eventyret er å se hva dagen bringer.

Hestevelferd kan ikke overlates til tilfeldighetene. Før turen avtalte jeg derfor med en veldig trivelig hovslager på Wången Travskole at vi skulle vurdere å bytte sko når jeg kom til Wången. Dette er omtrent halvveis på ferden.

Kristian varmskodde med 10mm sko før jeg dro, men jeg så fort at skobytte ble nødvendig. Jeg bestilte derfor skoing mandag morgen.

Midt inne i skogen et sted på Rödön stoppet en bil, og et blidt ansikt sa; du är vel Stian? Det viste seg å være hovslager Hjalti fra Wången. Da det var lørdag, og jeg var på tur mot Wången, tok han en tlf og fikk stallpersonalet til å ordne en luftegård til vi kom. Vi treffer så mange snille mennesker på denne turen!

Jeg hadde egentlig tenkt å ligge over før Wången, for de siste 17 km av totalt 37, gikk langs en smal asfaltvei med 80-sone. Men nå trasket jeg avgårde med mål for Wången, med utsikter for sikker luftegård, høy, vann og hviledag på søndag.

Alsensjön er lengre enn man tror

Etter 4-5 km leiing langs veien åpnet landskapet seg innover den vakre Alsensjön, med utsikt helt inn til Åre-fjellene.

Det skiftene været bød på en mektig oppvisning av farger og kontraster, og kilometerne ruslet av sted.

På en odde like der fremme så jeg Wången. Eller, like der fremme viste seg ikke å stemme helt. Kanskje var det den klare luften eller det åpne landskapet som drev gjøn med meg. Jeg gikk først en time, og så en til, mens jeg så odden der fremme. Den så ikke ut til å komme nærmere.

Men i ly av nattemørket kunne vi endelig ri opp de slake bakkene mot ærverdige Wången. Langs stramme hestegjerder, korrekt trimmede gressmatter, rette grusganger og velholdte rødmalte bygninger, føltes det som vi red inn på en kongsgård.

Luftegården til hestene, ved stall F på delen for Islandshester, var klar med høy og vann. Det var bare å sale av, slippe de inn og slenge opp teltet inne hos hestene. Etter en rask middag, sovnet jeg til den gode lyden av Pippi og Balti som gumlet i seg saftig høyensilasje utenfor teltet. Fine, snille turvennene mine har virkelig fortjent en lang pause nå.

Takk

Takk til Hjalti og hans kone, og stallpersonalet, som har ordnet så fin plass til hestene. Det er så godt å legge seg for natten når jeg vet at hestene står i en trygg innhegning og har førsteklasses høy å fylle magene sine med.

Jeg er veldig takknemlig for å få mulighet til å gjøre denne ferden, og at jeg snart skal komme hjem til mine kjære (som jeg savner veldig mye) ❤️