Dag 9 - Brunflo til Rödön

Linnéastugan

Etter en veldig urolig natt i Linnéastugan, sto vi opp før fanden var skodd. Jeg vet ikke hvem Linnéa var, men jeg antar at hun levde for svært lenge siden med tanke på bygningens alder. Jeg er ikke spesielt overtroisk eller lettskremt, men jeg aner at det ikke bare var fred og harmoni i Linnéa sin gamle stuga.

Kanskje var det vinden som fikk grener til å skrape på vinduene, luftige vegger som fikk gardinene til å bevege seg, gjennomtrekk som fikk dørene til å knirke og sende kald trekk gjennom rommet, og overvektige mus med livsstilssykdommer som labbet slapt over loftsgolvet. Jeg vet ikke hva som bor i disse gamle tømmerveggene, men nattero kunne de ikke by på.

Asfaltjungel med trygge gangveier

Men det passet bra med tidlig avreise i dag. Østersund by stod på programmet.

Turen inn mot byen var rolig og fin, og det var godt med fortau og gangfelt. Det føltes paradoksalt nok mye tryggere å ri her enn langs den øde grusveien ved Stödesjön; hvor det var smalt, svingete og 80-sone.

Hestene oppførte seg som vanlig helt eksemplarisk! Biler, busser, trailere, el-sykler og EPA-traktorer suste forbi. Rettelse; de siste hadde nok vesentlig mer lyd enn fremdrift.

Jeg er ikke veldig stødig på urbane trafikkregler. Np måtte vi plutselig ta stilling til to felt på gangveier (er vi gående eller syklende?), høyreregelen (som jeg aldri har lært meg) og rundkjøringer (uten blinklys). Det ble litt dårlig flyt i trafikken da Pippi plutselig må drite midt i en rundkjøring. (Beklager at jeg ikke plukket den opp, den forsvinner snart med regnet).

Hensynsfulle bilføre

Kjære bilister som møter oss på våre rideturer i Flatanger; de fleste av dere må gjerne lære lære litt av Svenske sjåfører når det kommer til å vise hensyn og ikke sette oss i livsfarlige situasjoner.

Nesten uten unntak bremser samtlige bilførere ned til 20-30, venter til de trygt kan kjøre forbi (som betyr at man ser at det ikke kommer noen imot, noe man ikke ser før en sving eller bakketopp), og legger seg godt ut når de passerer. Også de som kommer imot slakker helt ned. Noen stopper faktisk opp og venter til vi har passert. Det føles som bilistene har mye bedre tid her.

Hestene er 100% komfortable med alle kjøretøy og beveger knapt et øre. Men det er fluktdyr, og de kan skvette til side av f.eks et lite ispapir som kommer flygende i vinden, eller et rådyr som jumper ut av skogen. Da er det koselig for oss alle om bilføreren kjører såpass rolig at den kan stoppe.

Hvem ville vel blinket seg forbi en elg på veiskulderen, og gasset opp til 80?

Usynlige hester og gutta under brua

Det er påfallende hvordan folk endres av å bo i en by. Da jeg red gjennom de små grendene hilste og smilte alle menneskene vi traff. Noen sa til meg at hestene var så fine, andre sa det så koselig ut, mens noen bød på drikke, litt frukt elller en liten prat over gjerdet.

På tur inn mot Østersund skjedde det en forandring. Menneskene jeg møtte langs veien latet som de ikke så meg. Som om det liksom var helt vanlig at en sortkledd skjeggete rytter kom med to hester nedover bygatene. De fleste hadde plugget igjen ørene mens de gikk med krum nakke og stirret på telefonen sin. Mange prøvde diskret å ta et bilde av oss, til tross for at vi tilsynelatende var helt usynlige.

Jeg hilste på en del av disse lute menneskene med tomme blikk. Kanskje mest som et sosialt eksperiment, for å se om det kunne utløse en reaksjon i det livløse ansiktet. Noen kikket brydd til siden, andre så på meg og lurte på hva jeg hadde tatt, men ingen hilste tilbake. Ikke før jeg red forbi 4 slitne gutter ved havna, som etter knekken å dømme hadde tatt en god del.

Den ene kom mot meg og spurte om han fikk hilse på hestene. Ansiktet lyste opp i et tannløst smil da jeg steg av og sa selvfølgelig. Han fortalte engasjert om et lykkelig liv som ansatt på en travstall, før livet hadde tatt en retning han nok kunne vært foruten. Han spurte nysgjerrig om turen. Jeg fortalte hvor vi skulle og det syntes han hørtes veldig heftig ut. Han ga meg et ekte smil med snille blasse øyne, og ønsket meg oppriktig lykke til videre på ferden. Jeg takket for praten og tenkte at hans ferd videre nok vil bli en god del heftigere en min.

Sverige på langs og godlukt i ørene

Vel kommet over til Frösön ble været varmt og hestene trengte en lang pause. Jeg satte opp gjerde i skyggen ved en tursti. En gammel dame kom forbi og spurte på om hun kunne klappe hestene. Selvsagt sa jeg, de elsker kos. Hun gikk direkte bort til Balti, stakk det store nesegrevet sitt dypt inn i øret hans, lukket øynene og snuste inn som om hun dro en altfor lang lisse. Balti sperret opp øynene, ble spent og rygget unna. «Dom dufter så skjönt i örorna» sa hun lavt og tasset videre innover stien. Ja, hva skal man svare…

Jeg red videre over øya. I et lite byggefelt kom en veldig trivelig kar bort og ville prate. Det ble fort klart at han var en skikkelig villmarking som nettopp hadde vandret Sverige på langs. Det ble en nerdete prat om ultralett friluftsliv i den lave kveldssola. Han sendte med med 3 gassbokser, da han visste at matbutikkene her ikke selger disse.

Rödöbron

Dagen var på hell da vi omsider nådde den beryktede Rödöbron. 700 meter med 70-sone, smal og høy uten gangfelt, og såpass bratt at man ikke ser motgående biler før de er veldig nærme. Mange hadde advart meg om broen som dessverre var eneste vei videre. Ved SG Islandshester fikk jeg et telefonnummer til en person jeg kunne ringe og be om transport, dersom hestene ikke turte å gå over.

Men Pippi og Balti er beintøffe typer. De labbet rolig bak meg mens de kikket forundret ned på sjøen langt der nede. Det var en del trafikk, men alle tok hensyn og unngikk farlige situasjoner.

På Rödöen svingte leden inn på nydelige skogsstier langs bredden av sjøen. Etter en lang dag med mye biler og asfalt under høvene, kjente jeg hvordan vi alle 3 nøt turen innover de myke sandstiene med utsikt utover Storsjön. Vi skrittet svært sakte avgårde. Vi skulle uansett ikke rekke noe. Bare være tilstede og leve i øyeblikket. Vi hadde faktisk klart det; tiden stoppet opp og vi var virkelig tilstede her og nå.

Er møte jeg aldri vil glemme

Kvelden kom med regn og mørke. Jeg hadde som vanlig ingen plan, men visste at det som alltid var vann ved kirken. Jeg trengte også litt høy eller litt godt beite, og gjerne litt ly for den sure vinden.

Jeg hadde sett hestespor på stien jeg red, og håpet å finne gården hvor den bodde. Kanskje fikk jeg kjøpe litt høy der av snille hestemennesker. Jeg spurte ei dame som kom kjørende på den smale gårdsveien. Hun kjente hestefamileien, ringte dit og sa at jeg var på tur og trengte høy. Her fikk jeg fylle nettet med høy, midt i beste tacofamilietid, og betaling kom ikke på tale. Så red jeg mot kirken, for nå hadde vi både vann og mat.

Ved kirken var det ingen skog eller ly, men det var en tom hestehage der. Jeg red ned til gården. Døra var åpen helt inn til stua. En mann lå og slumret på sofaen. En blank tigerstripet katt kom meg i møte. Det strøk seg oppetter beina mine mens Jjeg banket forsiktig på døra. Mannen spratt opp. Et langt hvitt hår flommet over skuldrene der han kom og tok meg i neven med fast grep. Jeg spurte om det var mulig å ha hestene i hagen og telte på eiendommen hans. Han vinket meg etter seg og sa at han hadde sett meg tidligere i dag og hadde ventet lenge på meg. Dette skulle han ordne.

Straks etter sto hestene på et beite. De fikk vann og høy, og jeg skulle bo i en varm og koselig hytte helt inntil beitet. Betaling var uaktuelt. Jeg ble rørt til tårer av denne gjestfriheten.

Björn, som han heter, viste seg å ha drevet med westernridning, og hadde jobbet som cowboy i Minnesota. Det var bare en liten fasett av denne fargerike, rause og spennende mannen.

På låven sto flere små T-400 sportsbåter, og han demonstrerte villig (foran sin selvbygde saloon) hvordan han ligger på magen og kjører de 13-fots små båtene i over 55 knop! Så ble det omvisning i snekkerverkstedet hvor han lagde flis til taktekkking, en kikk på trofésamlinga (for han var også en ivrig jeger) og en fin prat i grillhytta.

Mot midnatt ramlet jeg utslitt og stuptrøtt inn i den varme hytta. Jeg rakk knapt å spise en pose Real før jeg sovnet med et stort smil om munnen.

Å møte denne mannen føltes som å ha vunnet i Lotto! For litt siden sto jeg våt og sulten i mørket på denne forblåste øya, uten noe sted å slå leir for natta. Nå ligger jeg mett og tørr i en god seng i denne varme hytta, med nordlyset dansende over Rödö kirke.

Jeg hadde håpet at denne turen skulle by på noen fine menneskemøter, men dette overgikk selv de villeste fantasier.

Takk

Takk Björn for din raushet og gjestfrihet. Det som kunne blitt en mørk og kald natt på Rödön, ble til et varmt minne for livet. Verden trenger flere som deg; fortsett å leke!

Takk til den snille familien som kom ut i regnet en mørk og sen fredagskveld for å gi oss høy.

Og takk kjæresten min for at jeg får oppleve alt dette rare, fine og spennende. Jeg gleder meg til å komme hjem og fortelle denne historien. Jeg savner dere ❤️