Dag 23 - Nidaros
Nervene i helspenn
Endelig er dagen her!
I dag skal jeg ri gjennom Bakklandets trange trehusbebyggelse, ri over Gamle Bybro og ri inn foran vestveggen på Nidarosdomen. Treffe igjen min gode venn Tor Roald, som kjørte meg til Sundsvall for 3 uker siden, og omsider komme hjem og treffe mine kjæreste som jeg har savnet ubeskrivelig mye de siste dagene ❤️
Vi var på beina lenge før soloppgang. Jeg sløyfet kaffekok i dag, ville bare komme meg avgårde så det ikke ble stress. Vi fulgte Ladestien et lite stykke før vi svingte av mot Lade. Sola var på tur opp, og det så ut til å bli en helt nydelig høstdag; krystallklar og vindstille.
Jeg kjente at hestene var svært anspente og våkne i dag, og de skvatt til av lyder de normalt ikke ville reagert på.
Hvordan skulle de takle å ri gjennom byen i dag, når de var så anspente i dette rolige boligstrøket?
Da kjente jeg det.
Det var jeg som var i helspenn.
Jeg satt som en stålfjær oppå Balti; med stramme tøyler og et fast grep om den harde kroppen.
Jeg fortalte han med hele meg at her var det fare på ferde, nå må du være klar!
Jeg steg av, leide de bort til en grønn flekk, og lot de beite en stund mens jeg strøk de rolig gjennom pelsen. Jeg pustet meg ned og tok tilbake kontrollen over min egen kropp. Så steg jeg på igjen, pustet rolig noen ganger, satt avslappet og ga Balti lange tøyler slik vi bruker. Han prustet avspennende et par ganger, var myk og fin i kroppen, og skrittet deretter trygt og selvsikkert nedover langs fortauet. Pippi ble umiddelbart like avspent og rolig.
Som alltid i livet må man se på seg selv om man søker forandring, ikke de rundt seg.
Turen gjennom byen ble den fine sjarmøretappen jeg så vidt hadde turt å drømme om.
Sola strålte varmende fra en isblå himmel.
Lyden av høver mot brostein ga en fin gjenklang i de gamle trehusene langs Bakklandets smale gater.
Det yret av liv. Travle smilende mennesker på sykkel og til fots, på vei til en ny dag på jobb.
Ved en koselig hjørnekafé før Gamle Bybro tjoret jeg hestene.
Vi hadde god tid til å nyte en varmende kopp kaffe, og jeg trengte å lande litt i øyeblikket.
Hestene sto fullstendig avslappet utenfor kaféen, og jeg kunne endelig ta innover meg at vi hadde klart det. Jeg så det irrgrønne hovedspiret mot blå himmelen. Under det store smijernskorset glitret den forgylte kula skarpt i sollyset. Jeg har sett dette spiret mange ganger tidligere, men aldri så vakkert som i dag!
I et malerisk høstvær red vi over Gamle bybro og inn til Nidarosdomen med ærbødighet og verdighet.
Jeg måtte svelge unna et par store følelser som prøvde å kjempe seg opp i dagen.
Tor Roald sto klar med hestehengeren og tok i mot oss. Etter en liten fotoseanse ruslet hestene villig inn i den kjente, kjære hengeren til store velfylte høynett.
Vi klarte det.
Aldri hadde jeg trodd vi skulle ri forbi "hotellet vårt" ❤️
En ridetur som føltes helt uvirkelig
Verdens kuleste hester, som slår seg til ro hvor som helst!
Det høye irrgrønne spiret mot dyp blå himmel, der vi rir over gamle bybro. Et eventyr.
Følelsene som fyller kroppen nå kan nok ingen ord beskrive.
Ved pilgrimssenteret får passet de siste stemplene og gullmerket som bevis for gjennomført tur, og Olavsbrevet hvor navnene til Pippi og Balti egentlig burde stått øverst...
Før avreise hadde jeg booket en time hos Juri ved Onkel Henry i midtbyen.
Et livsvarig minne fulgt av en bindrune som på Islandsk heter "Hjarta" - som bringer varme og mot.
Veien eg må gå
Tekst og melodi: Pål Moddi Lue
E eg framme no? Føten verke jo
fortsatt etter å fortsette å gå.
Kor går veien så? Ka e neste mål?
Har eg egentlig skjønt at neste skritt bi tøngst?
Lær meg å forstå veien eg må gå
veien som vi alle vandre på
Dagan her på jord va meint å sette spor
Kvær har fått si tid og går sin eiga sti
Lær meg å forstå veien eg må gå
veien som vi alle vandre på
Eg har gådd så langt, undra på så mangt
Spørsmålan eg bar e fortsatt uten svar
Så takk for hus og mat. Takk for vin og prat.
No e tida her. Eg må videre.
Lær meg å forstå veien eg må gå
veien som vi alle vandre på