Tusen takk

Nå begynner jeg virkelig å føle at vi er ved veis ende. Følelsene er store og bor utenpå kroppen i dag.

Jeg føler meg heldig, stolt og takknemlig.

Jeg er heldig som har fått oppleve så mye fint og spennende på denne lange turen, heldig som har en kropp og en vilje som jeg vet tåler lange dager, mange mil og lite søvn. Heldig som har fått muligheten, og har gode støttespillere som heier på meg hjemme ❤️.

Jeg er ubeskrivelig stolt av mine to trofaste følgesvenner, som har labbet denne lange veien sammen med meg i sol og regn, gitt meg styrke og glede, og tatt alle utfordringer med største selvfølgelighet. Jeg er stolt av at jeg har klart å ta godt vare på de, og se at de kun har blitt sterkere og kvikkere i løpet av turen. Jeg er stolt over at vi har klart å komme oss helt hit uten skader eller uhell av noe slag, uten planlagte etapper eller følgebil, og fått oppleve sterk mestring og tilfredshet ved å løse hver dag mens den pågår. Jeg er stolt av å ha klart å være til stede i livet på denne måten.

Jeg er takknemlig for alle de fine menneskene jeg har møtt, som på rørende vis ville hjelpe meg videre på ferden. Jeg er takknemlig for å bli så godt kjent med hestene, å få denne unike muligheten til å leve så tett på de i 3 uker. Jeg er takknemlig for å ha blitt enda bedre kjent med meg selv, uten mulighet til å avlede meg med digital flukt. Og jeg er evig takknemlig for at jeg snart skal treffe igjen mine kjæreste, som jeg har savnet sterkere for hver dag, og lengter veldig etter å komme hjem til ❤️

Jeg har vel hverken “funnet meg selv” eller “meningen med livet”. Jeg har ikke sett annet lys enn det sola lager. Men jeg har hatt mye tid alene i stillhet til å reflektere over hvilke verdier som er viktige, hva som gir dagene mening, og hvordan jeg kan legge til rette for, og prioritere, de viktigste verdiene for å ha gode og innholdsrike dager sammen med de menneskene som betyr mest.

Mine verdier føler jeg for å holde personlig, men jeg kan røpe at de ikke handler om penger, status eller materielle ting (snakk om å sparke inn vidåpne dører!)

"*Hvis dette tegn bæres vil man aldri miste kursen i storm eller dårlig vær, selv når veien er ukjent".*

Siste natt på Ladestien

I morgen skal jeg ta den siste etappen inn til Nidarosdomen, hvor Tor Roald skal hente meg på formiddagen. For å kun ha en kort sjarmøretappe igjen i morgen, fant jeg ut at Leangenbukta ved Ladestien var en perfekt leirplass.

Turen langs Ladestien var vakker. Underveis ante det meg at det kunne bli litt utfordrende å finne en usjenert teltplass. Vel fremme ved siste grønne flekken før bebyggelsen, satte jeg derfor opp en tråd og lot hestene beite. Jeg slo meg ned på en benk og ordnet pannekaker og kaffe i påvente av nattemørket. Det falt meg ikke helt naturlig å sette opp telt her før det ble mørkt, og strømmen av joggere hadde avtatt.

Det var ikke få som løp eller syklet forbi, men alle smilte og hilste. Flere turgåere kom og slo av en prat, og alle var veldig hyggelige. Det var interessant å observere at det sannsynligvis er sosialt akseptert å hilse på og prate med hverandre på Ladestien, men kanskje ikke like akseptabelt litt nærmere Midtbyen?

Da mørket hadde senket seg over byen, slo jeg leir og ble liggende i posen å tenke. Det ble vanskelig å finne søvnen i natt kjente jeg. Tankene var mange og følelsene sterke. Jeg var spent på morgendagens tur gjennom sentrum, og jeg gledet meg veldig til å ri gjennom Bakklandets trange gater og over Gamle bybro og inn til selveste Nidarosdomen.

Mest av alt gledet jeg meg til å komme hjem, og endelig få treffe igjen mine kjæreste etter 3 lange uker.

Savne deg

Tekst og melodi: Pål Moddi Lue

Eg treng å kunne savne deg iblant
og kjenne på at det vi har e ekte
at det vi sa fremdeles kjennest sant
at du e med meg sjølv når eg e vekk

eg treng å kunne vite det at vi berre kan vere
at sjølv på avstand held vi oss fremdeles like nære
hvis eg skal vere din og fortsatt meg
så må eg kunne savne deg

eg treng å kunne savne deg iblant
og vite at eg klare meg åleina
at eg sku greid meg sjølv om du forsvant
og vite at du berge deg, du òg

eg treng å kunne gjere feil, gå mine eiga veia
og gå på trynet gong på gong og røyse meg åleina
hvis eg skal kunne vite kæm eg e
så må eg…

eg må få glømme tid og rom og reise langt avsted
og slå mobilen av og berre gje faen
og en dag ska eg komme heim
full av skrubbsår og tatoveringe og sei
og sei at eg har savna deg

«eg treng å kunne savne deg», sa ho
og tvang et tappert smil igjennom skjermen
før internettet braut og eg forstod
at alle treng å savne litt iblant

Dag 22 - Hommelvika til Lade

Tusen takk

Siste natt på Ladestien

Savne deg