Dag 2 - Matfors til Stöde

Kom på middag hos oss!

Da jeg vandret gjennnom Matfors tidlig på morgenen, kom en trivelig kar bort til meg for å høre om jeg vandret leden med hestene. Da han hørte at jeg tenkte meg til Trondheim, sa han at jeg måtte ringe han før jeg kom til Åre. Han og kona hadde en hytte der hvor de var ofte om høsten. De ville gjerne invitere meg på en god middag! Jeg fikk nummeret før han ønsket meg lykke på ferden mot Stöde. Så langt har jeg kun truffet noen få personer, men en slik vennlighet og gjestfrihet har jeg aldri før opplevd. De må ha det godt med seg selv de som bor på den Västernorrlandske landsbygda.

En veldig lang utsikt!

Turen i dag gikk langs Stödesjøen.

Etter noen kilometer kom vi til en badeplass som heter Rävelbodsvallen. Der er det en nydelig sandstrand med benker og overbygd sitteplass. Har satte jeg opp strømgjerde til hestene, spiste, badet og sov i flere timer. Den første natta med hestene på beite harde vært kort og urolig.

Dessverre var det utsikt langt innover sjøen. Jeg så faktisk helt til Stöde i enden av sjøen; en lang mil unna. Da visste jeg i hvert fall hvor jeg skulle.

Mindfulness

Strekningen langs Stödesjøen kan kort oppsummeres med skog og grusvei. I utgangspunktet ikke de helt store opplevelsene å skrive hjem om kan man fort tenke, men det er faktisk dette mye av ferden handler om.

Den monotone og taktfaste lyden av hestehøver mot grusvei er for meg definisjonen av tilstedeværelse eller mindfullness, som det vel heter på nynorsk. Lange rolige etapper i skritt; jevn takt og rytme i en langsom ferd gjennom skogen.

Sjelden er jeg så på påkoblet og avslappet på samme tid, tilstede i meg selv og bevisst på det som er rundt meg. Jeg lever i bevegelsene til hesten, kjenner hvert steg inn i kjernen av min egen ryggrad, kjenner hvordan jeg balanserer på hesten, hvordan vekten flytter seg for hvert skritt, hvordan hoften følger bevegelsene, kjenner hestens muskler som spennes og slapper av, øynene og ørene som fanger opp små lyder og bevegelser; et mykt ekorn som svever bølgende over den mørke skogbunnen, ei lita mus som piler nervøst over veien, eller et nervøst rådyr som står urørlig i skogkanten. Jeg kjenner hvordan musklene til hesten blir harde, neseborene utvides og pusten støter hardt ved lyd, syn eller duft av en mulig trussel; hvordan den gjør seg klar for flukt, for i neste øyeblikk bli myk og avspent, men alltid våken og vaktsom. Hesten er et byttedyr som aldri slår av sanseapparatet. De hestene som ikke fulgte med ble spist.

Jeg lukker øynene og kjenner duften av bar, myr, løv, blomster, jord og pels, føler varmen fra hesten, det kjølige draget av høst og vann i et bekkefar, solstråler som blinker skarpt mellom trærne, og en mild varme som stryker over åpne lysninger. Med lukkede øyne og tøylene hengende fritt glir vi rolig gjennom skogen. Følelsen av ro og harmoni er nesten umulig å beskrive. Det blir helt stille i hodet, tankene stopper, vi blir til ett, og med øynene lukket kjenner jeg hvilken fot som løftes og settes i bakken og hvordan underlaget er.

Å sitte slik i timesvis, være en del av hesten og ta del i dens utrolige sterke sanser, snakke med den gjennom signaler så små og svake at det føles som telepati, det er kanskje selve målet med turen. Når og om vi kommer frem til Nidarosdomen, markerer det kun slutten på en fantastisk ferd, så jeg skjønner fort at jeg ikke kan eller må fokusere på målet uendelig langt der fremme et sted. Jeg må være tilstede her og nå, nyte hvert skritt og hver sving, hvis ikke vil dette bli en veldig lang og tung tur.

Stöde

Regntunge skyer bygget seg opp over Stöde kirke, da vi godt utpå kvelden red over Ljungan og inn til sentrum.

Tacofredag

Da jeg ankom Stöde i kveldingen fikk jeg en koselig oppdatering fra mine kjære, med bilde av et bord dekket for tacofredag. Både savn og sult meldte seg. jeg red innom ICA en tur for å handle inn til fredagstaco. Der hadde de tilrettelagt parkering for hest med gode tjorefasiliteter.

Halloween eller morder

Jeg fortsatte videre fra Stöde i håp om å finne en gresskledd flekk ved elva, med fine trestammer for å feste et gjerde. Slike steder var det lite av. I stummende mørke satte jeg til slutt opp gjerde og telt i en glissen skog, med bra beite og mulighet for å få opp et gjerde uten å etablere en ny flatehogst. Hogstflater er vel det siste Sverige trenger mer av.

Hestene må ha vann, men her var ingen bekk. Vår herre hadde utover kvelden forbarmet seg over oss med rikelige mengder vann. Det var til lite nytte nå. Sortkledd, gjennomvåt og med ei bøtte i hånda, sto jeg derfor på trappa ved det varme skinnet fra et kjøkkenvindu på det nærmeste huset. Jeg så en familie kose seg med fredags-taco og varme på peisen, og med ett følte jeg meg litt som hun i eventyret med de svovelstikkene.

Jeg banket på døra, og mannen i huset spratt opp fra stolen. To hvite forskremte øyne over en like hvit rømmebart så spørrende på meg og bøtta. Ventet han på «trick or treat» eller trodde han jeg var en sinnsforvirret tvangsinnlagt pasient på rømmen? Han rygget et skritt inn i gangen da han så meg. Jeg tenkte han ville slenge døra i trynet på meg og låse, men han vurderte meg antagelig som tilregnelig og under tvil fikk jeg bli med ut i garasjen for å fylle vann. Han kikket hele tiden nervøst over skuldra der han sto med vannslangen. Blikket vekslet hastig mellom kniven i beltet mitt og ansiktet mitt. Han spurte ikke hva jeg skulle med vannet eller hvor jeg skulle, og var sikkert bare glad for å se meg vandre ut i mørket. Jeg vedder mye på at han låste døra da han gikk inn igjen.

Takk

I dag vil jeg takke Seppo og hans kone som vil ta en fremmed, møkkete og sikkert litt illeluktende vandrer inn i sitt hjem og by på middag.

Jeg føler stor takknemlighet til Balti og Pippi som bærer meg og vår oppakning denne lange ferden, og lar meg være en del av flokken.

Jeg er takknemlig for en tørr og varm dunpose, telt som holder regnet ute og taco som sjelden har smakt så godt.

Og til slutt sender jeg en stor takk til min kjære som lar meg gjøre dette. Jeg elsker deg❤️

Vandrevise

Tekst og melodi: Pål Moddi Lue

Det e no det skjer
no ska du gå
no har du tid
og har et mål
i sol og regn
og måneskinn
du e en vandrar
og den sommarn her e din

må all di lengt
bi vendt til mot
må tru og trass
løfte din fot
du e en vandrar
på livets sti
en som går
der alle andre spring forbi

må komme sol
må komme regn
må komme daga
då du leite etter tegn
må komme tru
må komme tvil
det e du som går
og veien følg deg dit du vil

når stien svinn
og motet fell
du går deg vill
og det bi kveld
husk, du e sterk
og du har tid
du som går
der alle andre spring forbi