Dag 18 - Stiklestad til Okkenhaug

Stiklestad

I 1030 sies det at Olav Haraldson fikk et kall til å vende tilbake for å kjempe for sitt land. Han lot sønnen Magnus bli igjen ved fyrstehoffet i Russland, og tok fatt på hjemveien med en liten hær. Reisen gikk gjennom Sverige, etter sigende langs dalførene vi har ridd, til Stiklestad hvor slaget stod 29. juli 1030. Den lille kongshæren ble møtt av en overtallig bondehær ledet av Kalv Arnesson fra Egge. Da Torstein Knarresmed hugg øksa si i kongens venstre bein like over kneet, lente kongen seg mot en stein og bad Gud om hjelp. Så stakk Tore Hund et spyd under brynja til kongen og opp i magen før han fikk et siste sår på venstre side av halsen og til slutt døde av skadene han var påført.

Steinen kongen lente seg mot har senere fått navnet Olavssteinen, og tradisjonen sier at kongen falt der alteret i kirka senere ble bygd.

Stiklestad kirke

Noen mener dette er Olavssteinen. Den debatten lar vi ligge, og rir heller videre langs europas lengste bjørkeallé.

En fin morgentur langs 4 km bjørkeallé.

Proviantering i Verdalen

Vi hadde ikke passert butikker siden Duved, hvor jeg bunkret opp med Real Turmat fra Åredalen Hundesport. Utvalget der var noe utplukket, så de siste dagene har jeg hatt sjokomusli til frokost og bønner med chili til lunch og middag.

Ute på verandaen på Klokkerhaugen gård bød Anne Martine på en nydelig frokost i morgensola. Nytrukket kaffe, rundstykker og kanelsnurrer smakte himmelsk etter flere dager med frysetørkede bønner. Hun sendte med meg en raus pose med kanelsnurrer før jeg red ned mot Verdal.

På tur ut fra Sentrum red jeg innom den siste matbutikken før Stjørdal, der jeg hadde planlagt proviantering for 3 dager.

Det viste seg å være søndag i dag.

Jeg hadde salveska full av kanelsnurrer, så ingen fare med meg :-)

Turens styggeste leirplass

Siden vi red en lang distanse i går, tok vi en halv hviledag på Klokkerhaugen gård. Det er alltid hyggelig å omgåes hestefolk (er Islandsfolk ekstra jordnære og trivelige?), se på nydelige hester og prate litt hest. Pippi og Balti fikk påfyll av prima høyensilasje og vann, og nøt den rolige morgenstunden.

I dag siktet vi mot Okkenhaug, og håpet å finne en leirplass med både vann og beite der, før ferden skulle gå over Tomtvatnet til Markabygda neste dag.

Om turen fra verdal til Okkenhaug er det ikke så mye spennende å fortelle. Store gårder med enorme kornåkrer og jorder preger landskapet, og overalt var det hektisk aktivitet med skur- og slåttonn. Det var visst ventet store nedbørsmengder neste dag fikk jeg vite.

Kartet viste at jeg skulle krysse ei lita elv før veien svingte opp i skogen mot Tomtvatnet. Her var det dårlig beiteland, med bratte leirskrenter på begge sider. Hilde var tilfeldigvis på Levanger (som er 10 min unna), og tilbød seg å kjøre innom med litt høy til hestene. Da var det ikke så nøye med beite. Vi fant en stygg teltplass med vann, flatt nok til hester og telt.

Mørket kom fort, men teltplassen hadde utendørs belysning. Ganske praktisk når man skal rigge leir og passe på hester gjennom natten.

Lavtrykket som var på tur fra vest hadde lagt solid press på luftmassene over Trøndelag. For første gang på turen måtte alle 12 teltpluggene i bakken. Hilde kom med både mat og vann til hester og rytter, så nå kunne natteroen senke seg over den lite idylliske leirplassen.

Ole Lukkeøye blåste nok til havs med sørøsten, for natteroen senket seg aldri over demningen ved Okkenhaug. Grusen ga dårlig hold for teltplugger, så to ganger utpå natta røsket vinden opp noen barduner og pakket meg inn i en sekk av polyester. Det fantes ikke stein å oppdrive, men jeg fikk fast pluggene såpass at teltet sto de få timene vi var der.

Da hestene hadde gomlet i seg alt høyet, ble de rastløse og ville fri fra spiltet. De fant ikke roen i den sterke vinden. Jeg ble liggende påkledd oppå posen for å passe på at de hadde det greit. Kombinasjonen av kuling, mørke og lite beite utelukket muligheten for at de fikk gå løse. Vi sa oss fornøyde av livet ved dammen, og startet heller dagen mens den ennå var natt.

Tusen takk for nydelig frokost i solveggen på Klokkerhaugen gård, og fantastisk gode kanelsnurrer. Posen med kanelsnurrer tok oss lett opp de seige varme bakkene fra Verdal i dag.

Tusen takk Hilde for mat og vann til oss. Det ville blitt en lang natt om vi skulle letet etter teltplass med beite og vann.

Jeg er veldig takknemlig for å bo på en fin liten gård i Flatanger, med verdens fineste lille familie. Jeg gleder meg vedlig til å klemme dere igjen ❤️