På tomgang over Tomtvatnet

I grålysningen kom vi frem til ei frodig eng som nok var siste mulighet for næringsrikt beite før turen skulle gå gjennom skoger og skrinne myrer over Tomtvatnet og ned til Markabygda. Der ville vi nok igjen finne både beite og overnatting. Vinden hadde løyet, så jeg slapp løs hestene i den saftige enga. Jeg lå i graset og slappet av mens de fikk beite en times tid. Da var vi klare! Den observante leseren ser at skildringen om nytrukket, velduftende, varm kaffe mangler. Katastrofen ble et faktum går; da butikken var søndagsstengt og jeg var tom for kaffe.

En urolig og søvnløs natt, uten morgenkaffe, er kanskje ikke optimal lading for et par gode mil ridetur. Det føltes som vi alle tre gikk litt på tomgang i dag, men det gikk i det minste fremover. Snart hadde vi lagt mange kilometere og Tomtvatnet bak oss, og var på tur ned mot Markabygda.

Urbane utfordringer i metropolen Markabygda

Etter Tomtvatnet fant jeg litt mobildekning og sjekket Yr. Farevarslene lyste rødt som i Skråppånatta, og det var nok ingen selvfølge at vi ville komme levende i fra selveste Ragnarokk. Den tåkelagte hjernen min trengte ikke enda en søvnløs natt, så jeg fant frem nummeret til et pilgrimsherberge i Markabygda. Det var ei lita mil dit, så vi ville komme frem før helvete brøt løs.

På nettsiden var det forførende bilder av stedet som kunne redde oss fra evig fortapelse. Kirkestuen lå omkranset av grønne enger og ranke hvite bjørkestammer, tett på guds hus, som vi allerede fra barnsben av lærte var åpen for alle. Stedet solgte også matvarer og snacks. Det kunne passet bra, da kanelsnurrene var oppspist på tur ut fra Verdal i går og provianten bestod nå av en ynkelig pose Real med bønner og chili. Jeg hadde i løpet av dagen utviklet en stadig sterkere motvilje mot bønner og chili.

Men herrens veier er uransakelige. “Du tenker vel ikke å ta med to hester ned til selveste sentrum av Markabygda?” spurte portvokteren mistroisk. Uten å vente på svar messet han videre: “Vi ligger jo nært begyggelsen, og det vil neppe være plass til de her”. Jeg rakk ikke å svare før han forkynnte: “Du kan ri ned til oss, ta til høyre og ri tilbake mot Levanger en mil. Der er det en gård som kanskje kan ta imot to hester, men de har ingen overnatting eller matutsalg.”

Jeg takket for den gode hjelpen han ga meg, la på, og tok opp flyfoto over markabygda på mobilen. Kunne det være flere steder her som heter det samme, for mitt inntrykk av området var ikke akkurat en by. Det var god plass til oss i Lille Østersund; der fikk vi både beite og hvile. Men i strorbymetropolen Markabygda burde jeg selvsagt ha skjønt at det kunne by å problemer å komme ned med to små islandshester. Hvor dum går det an å være?

Flyfoto-studien skulle imidlertid vise seg å bli svært nyttig. Leden var merket ned til Kirka i sentrum, og var en meningsløs omvei dersom man ikke var velkommen. Jeg måtte prøve å finne en vei utenom de hektiske bygatene i sentrum, og så konturene av en snarvei på flyfoto. Jeg bestemte meg for å sjanse på den. Da ungikk vi sentrumsgatene, og kunne korte av turen med et par kilometer. Vi vendte derfor det andre kinnet til, og bestemte oss for å ri helt frem til Stjørdal i stede.

Et par kilometer nedi dalen fant vi rent vann i ei lita elv full av bekkeørret. Like ved lånte vi ei samlekru for sau som var full av saftig beite. Her tok vi en lang pause og nøt de siste par timene med oppholdsvær. Jeg truet i meg noen skjeer med bønner og chili, svelget ned med kaldt vann, og drømte om en stor varm kopp kaffe.

Uforbeholden kjærlighet

Balti og Pippi hadde var mette, og hadde lagt seg ned for å hvile høvene litt. Jeg var stuptrøtt og la meg ned i gresset ved siden av Balti.

Balti er en varm og trygg klippe å lene seg mot når det røyner på, både i hverdagslivet og på tur, og han ser meg alltid for den jeg er. Han overser mine svake sider og dømmer meg ikke når jeg tryner. Jeg viser han tillit og respekt, og han møter meg med uforbeholden kjærlighet. Han bryr seg ikke om merkevarer, følgere, likes, karriere, penger eller andre tomme verdier som mange kanskje tror bygger deres identitet og skaper en følelse av lykke.

Å bygge en relasjonen på ekte verdier frembringer en genuin og jordet lykkefølelse, og lar meg se inn i meg selv og hesten med en dypere forståelse. Dette sterke båndet er helt spesielt; en gave som ikke kan kjøpes for alle verdens penger.

Balti strakk seg i en lang gjesp, la seg over på siden og hvilte hodet tungt i fanget mitt. Vi lå i gresset og sov til vårherre ble trengende og kastet vannet utover oss.

Snille mennesker

Etter avslaget fra Markabygda, søkte vi lykken hos Ola på Borås gård i Skjelstadmarka. Hos Ola var det ingen problemer, og han ønsket oss alle 3 hjertelig velkommen. Han hadde plass til hestene, høy på låven og skulle tenne opp i ovnen i mastua (som var ombygd til overnattingsplass for pilgrimer). Han syntes det var en lang tur å ta så sent på dagen i dette været, rundt 3 mil mente han. Men vi var selvsagt velkomne uansett hvor sent det ble.

Og sent ble det.

I godt driv etter den hemmelige snarveien.

En lang og våt kveld.

Snarveien som ledet oss trygt utenom Markabygda viste seg å være en nydelig traktorvei. Fra Movatnet klatret vi oppover endeløse bakker før vi langt utpå kvelden kom til den lille grenda Lia. Det ville vært en grov underdrivelse å si at det regnet. Alt vannet vi ikke fikk i sommer, skulle vise seg å komme i løpet av denne kvelden. Jeg hadde mistet kartet og gjemt telefonen i vanntette poser, men visste at vi skulle følge veien mot Borås. Jeg trodde vi var fremme da vi kom til noen jorder som omkranset en gård. Skuffelsen var stor da jeg fant et skilt i mørket som sa “Borås 6,3 km”. Nå var vi visst på et sted som het Lia.

Hestene hadde gått lei på tur opp fra Markabygda. De par siste milene hadde de labbet uengasjert bak meg og kikket ned på de små bekkene som grov tynne grøfter i hjulsporene. Jeg syntes synd på dem, da de ikke visste hvor langt vi hadde igjen. Jeg prøvde å motivere med muntre innspill om at vi snart var fremme hos Ola, og der ventet både høy og ly. Om ikke annet virket kanskje tonefallet og kroppsspråket mitt litt forsterkende, for de gikk i hvert fall ikke saktere.

Alt har en ende, så også veien fra Markabygda til Skjelstadmarka.

Vi ankom Borås sent på kvelden; slitne skrubbsultne og våte til skinnet. Ola tok i mot oss med et stort smil, hyret på seg og ordnet både gjerde og høy. Pippi nappet med seg noe fargerikt fra blomsterbeddet, men spyttet det ut da hun fikk se det fine høyet som ble servert.

Inne i mastua spraket det lystig fra en voksen Jøtul; lagd for å maule i seg halvmeterlange slipstokker. I kjøleskapet var det mat av mange slag. En pakke Fjordland kjøttkaker fanget umiddelbart oppmerksomheten min. Jeg fikk flådd av meg våte lag med tova ull, tømt alle salveskene, og snart var tørkesnorene over Jøtul´n fulle av dryppende klær, telt, sovepose og annet gjennomvått utstyr. Etter en varm dusj krøp jeg inn mot ovnsvarmen med en stor porsjon kjøttkaker, brun saus, potet og erter. Aldri ville jeg satt penger på at Fjordland kunne smakt så himmelsk!

Helt uten bekymring for eventuell effekt på nattesøvnen brygget jeg meg en raus kopp med kruttsterk kaffe.

Hestene hadde fått et fint beite like ved mastua. De sto nå i ly for regnet og gomlet låvetørket høy. Jeg skulle helst latt de komme inn foran Jøtul’n å tørke seg.

Jeg brøt en grov slipende inn i flammene, og følte på ekte at jeg i natt var verdens heldigste person.

Litt laber stemning de par siste milene inn mot Borås.

Tusen takk

Jeg er takknemlig for å bli kjent med sider av meg selv jeg vanligvis ikke trenger å mobilisere i hverdagslivet.
Uten søvn og omtrent uten mat, har jeg ridd og vandret nesten 5 mil i løpet av 17 timer, hvor det har fossregnet siden lunch. Gjennomvåt, hulsulten og sliten ble jeg veldig glad for endelig å komme frem til jordene rundt det jeg trodde var Borås gård, bare for å oppdage et skilt som sa at det manglet 6,3 kilometer.
Jeg er veldig takknemlig for en stamina som da henter opp de kreftene jeg trenger for å gå videre, uten å gi rom for negative tanker eller vurdere å gi opp. Jeg vet at jobben må gjøres, og jeg vet at jeg har det i meg og klarer det.
Jeg er takknemlig for at jeg får bli kjent med så godt kjent med viljestyrken min. Den skal jeg passe veldig godt på, og la den være med å forme min identitet.

Tusen takk for at du lar meg få muligheten til å tøye mine grenser, at du stoler på meg og at du støtter meg. Elsker deg kjæresten min, og gleder meg til å komme hjem til deg ❤️

Dag 19 - Okkenhaug til Skjelstadmarka